Lanzarote: Overraskelse og opplevelse

Tekst: Birgitte Simensen Berg

César Manrique – født og død på Lanzarote – maler, arkitekt, skulptør og tusenkunstner – ønsket at hans skaperverk skulle gi overraskelser og opplevelser. I hans hjem, som nå er museum og en stor turistattraksjon, opplever vi den ene overraskelsen etter den andre. Huset med små ventiler formet som løkkupler er bygget i ei lavaelv, hvor fem lavbobler er lyskilder uten glassoverbygg. Hvis du sitter enten i den hvite eller røde sofaen, kan du risikere å få regn i håret eller i kaffen. Men så sjelden som det kommer nedbør på denne øya, er nok ikke det noe stort problem.

Manrique har etterlatt seg spor. Og vi følger dem. I ei rundkjøring står en stor jernskulptur og ved en annen gjennomfartsåre står hans kjente djevelfigur med halen pekende mot jordas indre. Vi stopper utenfor Manriques grotte. Jameos del Aqua, hvor det lever bittesmå, blinde albinokreps i det mørke vannet. Vi rusler langs skråninger, dekket av frodige, hengende hager og kommer fram til kanskje verdens flotteste konserthall med 600 sitteplasser, skapt av naturens voldsomme og varme krefter og en manns brennende interesse og evner.

Vi holder øynene oppe og ser under regnbuen store områder med kaktusplantasjer. Kaktusen ble i sin tid innført fra Amerika, og er i dag vertsfamilie for ei lus, som gir rødfarge til mat og drikke, klær og hår. I regnvær mister lusa grepet, men heldigvis for rødfargelusa er det lite å frykte fra oven. Kaktusen er ikke bare dekorativ å se på – frukten er visst også god på smak, og blir enda søtere i tørket form. Vi kjører gjennom De tusen palmers dal, og en hurtigtelling kommer fram til 2005 palmer. Åshellingene lyser grønngule av gress og blomster. Selv små orkideer er funnet i ly av palmene.

På grunn av den åtte års lange tørkeperioden er også vinproduksjonen redusert. I gode år ble det tappet tre millioner liter vin på Lanzarote, hvis vinmarker er svært ulike Frankrikes. I det gode lavalandskapet er laget groper kantet av lave steingjerder. Sola skal holdes innenfor ringen, mens pasatvinden skal stenges ute. I hver grop er det plantet ei drueranke. I og rundt noen av  Lanzarotes kardemommebyer, som er kåret til øyas peneste og reneste, er det åkerlapper med grønnsaker og frukt, hvor den mineralrike lavaen er strødd oppå jorda for å bevare fuktigheten.

Så busser vi rundt i et månelandskap: Ildfjellet og hans søskenvulkaner begravde med sine ville og varme lavamasser hele elleve landsbyer i årene 1730-36. I dag er dette vulkanfjellet nest best besøkt av Spanias elleve nasjonalparker. 800 varme grader ligger og bevrer under føttene våre, og det tar noen få sekunder før en halmball, som blir stukket ned i et lavahull, står i lys lue. El Diablo – djevel – restauranten er nok det eneste spisestedet, som kan skryte av å ha en vulkangrill.

200 forskjellige moseslag vokser og skaper liv i lavaen, hvor jeg tydelig ser en liten, smilende mann med hatt. Vulkanene hviler nå. I Stillhetens dal. Over seg har de bredd et tjukt lavateppe i vakre rød- og brunsjatteringer. Ingen vet når de igjen våkner opp av sin tornerosesøvn.

Ei ny kanariøy er under utvikling, men det er nok ingen av dagens levende personer som vil se denne stikke opp av havoverflata. Nå ligger det tretten kanariøyer og soler seg utenfor Afrikakysten. Sju av disse er bebodd og storebror heter Tenerife, men ved lavvann må han se seg slått i størrelse av Fuerteventura, som betyr sterke vinder. Fra Afrika har denne øya fått vindsendt sand fra Sahara og har i dag flotte strender i nord og i sør. Costa Calma i sør er rangert som ei av verdens elleve flotteste strender.

Som en takk  for denne spesielle sandimporten mottar afrikanerne både geiter og kameler, arter som klarer seg svært så godt på Kanariøyenes karrige vegetasjon. Ja, hvem andre enn ørkenens skip kan bære 300 kilo på sin pukkelrygg og gå uten vann i to uker?

«My footstep always remained in the sand» sa Manrique på spansk. Ti år etter at 73 år gamle César Manrique ble drept i en bilulykke i 1992, kan vi skue en spankulerende, middelaldrende mann med måne, struttende mage og g-streng-badebukse. Han setter sine fotspor i den våte sanda og vekker mer oppsikt enn landskapet med gul saharasand, smaragdgrønt hav og fiolblå himmel. Foran spradebassen med rompa bar, kaster noen gutter en rød ball høyt til værs – på ei strand, som virker endeløs …

Publisert i Klassekampen.

Legg igjen en kommentar