Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

 Vi er på vei. Ni damer med utreise fra Drammen og to damer fra Halden og Bodø. Bilene kjører i riktig retning og plukker opp både ei åsdame og fyrnøkler på veien. Møtestedet er Øyenkilen ved Fredrikstad. Der venter skipper og snekkeskyss.

Vi er på vann. Skipperen laster ombord alt vårt pikk-pakk: sekker og bager med ting og tang og et hav med bæreposer fulle av mat og drikke. At tre biler kan romme så mye bagasje, i tillegg til spente damer proppfulle av forventninger?! Skuta holder heldigvis vann, i regn og vind, og setter stø kurs mot øya. Vi kommer tørrskodde fram etter en frisk og stimulerende seilas.

Vi er på land. Fyret blinker i det fjerne. Med bare 24 armer klarer vi ikke å få med oss all bagasjen i første omgang. De sprekeste tar turen en gang til. Så er kaia tom og fyret fullt. Som de kloke koner vi er, er vi raskt i gang med et livsviktig gjøremål: å tilberede den enkle og velsmakende fyrmaten: havets lille, røde delikatesse med hvitvin til.

Vi er på fyret. Omgitt av regn, vind og bølgende hav med skumhvite topper. Peisovnen knitrer og skaper en lun stemning og varmer hustrige kvinner. Plutselig er han midt i blant oss. En fyr, som monterer panelovner, slik at vi ikke skal fryse. Tida er inne for fyrhistorie, og han forteller, mens vi lytter, spør og ler. Sulten gjør at spisefriminuttet står nesten øverst på kveldens korte timeplan. Historielærer og panelmontør takker for seg, og forsvinner ut i det våte kveldsmørket.

Vi er på sovesaler. Seksmannsrom og firemannsrom, og to på madrasser i stua. Det fnises og romsteres, skravles og synges. Utenfor uler vinden. Innenfor blir det musestille. Og vi sovner til lyden av bølgene, som slår taktfaste mot blankskurte svaberg med feminine former. Vi vrir oss litt i søvne, og drømmer om et spøkelsesskip som ankrer opp. I land springer skjeggete menn med villskap i blikket. De nærmer seg fyret med hevede sverd og hissige skrål. Så skriker ei måke, og sluker grådig i seg resten av drømmen.

Vi er våkne. Ett og ett bustehode stikker fram. Søvntunge øyne og varme kropper gjemt i flanellpyjamas. Tolv damer venter tålmodig på at det ene badet skal bli ledig. Frokosten kommer på bordet i rekordfart. Bløtkokt egg, te, ost og kjøttpålegg. Det regner mot ruta. Vi skal på tur, for det er i ruskevær trolla er ute. Sekk med reisedram og drikkebegere. Så toger trolla etter hverandre på den smale og kronglete stien. Over klipper og gjennom kratt. Båtnaustet gir ly, og sterkt drikke gir strupevarme: – Ai-ai-ai-ai….. Nå var den inne. Vi ler så latteren slynges utover havet, som et fiskesnøre med søkke. Vi skåler og skrøner. Men ingen biter på.

Vi er på vakt. Fyrlykta er automatisert, og trenger ingen hjelp fra oss. Regnet er blåst bort. Lørdag ettermiddag med tur rundt øya, nakenbading av tre hardhauser bivånes av to hutrende tittere, grilling av et par frivillige og deres engasjerte og motiverte sjef. Resten av gjengen sitter innomhus og mesker seg med perfekt grillet kjøtt og fisk med fargerik salat til. Rødvin i glassene, sang og historier fra den gang da. Gårsdagens ukjente er nå dagens kjente. Fyret har sveiset oss tett sammen, og latteren og humoren har smidd lenker av nytt og gammelt vennskap.

Vi er på vei. Hjemover søndag formiddag. En liten stopp i gamlebyen, hvor vi rusler rundt i brosteinbelagte gater og titter innom kunstlokaler og småbutikker. Lunsj ved et langbord i Balaklavas bakgård, før vi igjen fyller opp bilene. Med litt færre bæreposer, men med hodet fullt av helgens minner: Om livsglade og selvgående damer, som gjorde alt uten å bli spurt. Et humørfylt team, som nok hadde vært en fyrvokters drøm. Kommer du til Strømtangen fyr vil du sikkert, i det du åpner den blåmalte døra der ute i havgapet, bli møtt av en rungende, men svært vennligsinnet latter. Ingen fare, det er bare latteren fra tolv havfruer. En latter som kommer til å sitte i veggene – i lang tid framover.