Siste dag for Emmie

Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

gråstein

Stille og forsiktige Emmie er en liten, mørk flekk i den hvite, lange korridoren. Hun svinger moppen med kvikke tak. Fra den ene sida til den andre, en-to-tre, en-to-tre. Den fører seg like lett på dansegulvet som en vever ballerina. Moppeføring er tydeligvis noe Emmie kan. Hun retter ryggen og kikker seg tilbake. Godt over halvveis nå. Og så lar hun blikket hvile på det slitte og møkkete gulvet foran seg. Ja, det er bare å krumme ryggen og sette i gang, tenker Emmie i sitt stille sinn.

Som tenkt – så gjort. Gulvet under henne blir blankt og rent, selv krokene får et overraskende besøk av Emmies mopp. Hun er stolt av den jobben hun gjør og har gjort i nesten 50 år nå. Ingen skal komme og si at hun slurver. Emmie kjenner at det kommer en liten tåre i øyekroken, men hun er rask med å tørke den bort. Huff, hun blir litt flau over seg selv. Går hun her og blir litt sentimental? Kanskje ikke så rart? Det er den siste arbeidsdagen hennes. I morgen er hun pensjonist og har fri fra morgen til kveld. Da er det ingen jobb som venter på henne om ettermiddagen. Emmie snufser litt, og stryker håndbaken fort og forsiktig over øynene.

På veggen har noen skrevet med slurvete håndskrift: Helene + Gard = sant. Emmie finner fram Jif-flaska sin og skrubber vekk kjærlighetserklæringen. Litt lenger borte er Gard klusset over og erstattet med Carl: Helene + Carl = kjempesant. Ja, ja, tenker Emmie, denne Helene er nok ei populær dame. Hun tar litt Jif på filla, og på ny blir veggen hvit og fin igjen. Det er rart med kjærligheten, den skal visst ut til hele folket, i alle fall til hele skolefolket. Eller er det kanskje en ertekrok som er synderen, en forsmådd beiler?

Emmie har endelig vasket seg til veis ende av korridoren. Nå står klasserommene for tur. Stolene er pent stablet opp på pultene, så det er bare å sette i gang med gulvvasken. Mens hun svinger moppen, nynner Emmie på en Prøysen-vise. Noen av visene hans gir henne ro i sinnet. Men så begynner tankene å vandre igjen. Vil de merke at hun er borte i morgen? Har de ansatt ei ny ei etter henne? Hun visste ingenting. Hun kunne jo ha lært opp den nye lite grann. I alle fall vist henne hvor bøttekottet er, og vaskeartiklene. Og så kunne hun fortalt henne at det ofte var lurt å starte med korridoren, slik at hun slapp å dra med seg skitt og rask inn i hvert eneste klasserom. Og så kunne hun ha ønsket henne lykke til. Og så, og … Ja, det er sikkert mange ting hun nye ville ha spurt om, og som hun kunne svart på. Hun har jo en viss erfaring etter nesten et halvt århundre med klut, kost og såpevann. Emmie væter svampen og tørker av tavla. Og legger krittstumpene pent på plass.

Nå er det bare et par klasserom igjen, så er hun ferdig med arbeidsdagen – ja, med hele arbeidslivet. Emmie reiser seg opp og støtter seg på moppen. Her har hun strevet dag etter dag, uten sykefravær. Samvittighetsfullt har hun gjort jobben sin, og så kommer det ingen for å ta farvel. Emmie sukker. Det er ingen som takker meg på den siste arbeidsdagen min, det er ingen som kommer og tar meg i handa, det er ingen som kommer med en blomsterbukett, det er ingen som kommer med kaffe og et lite kakestykke. Ingen.

Emmie tar ned en stol fra pulten og setter seg. Hun kikker seg rundt og så bestemmer hun seg for å gjøre en ting som hun aldri hadde gjort før. Hun er overrasket over seg selv, men bestemmer seg for å gjøre alvor av det før hun ombestemmer seg. Før hun får kjent etter om hun tør.

Emmie setter fra seg den blanke og skeive vasketralla midt i klasserommet. Hun har bestemt seg for ikke å vaske de to siste klasserommene. Den fulle og illeluktende søppelsekken lar hun stå ved kateteret. Hun går med bestemte skritt bort til garderoben, finner fram kåpa og hatten sin, og går raskt mot utgangsdøra. Emmie tar tak rundt det kraftige messinghåndtaket, vender seg rundt og skriker så høyt hun kan: Tusen takk!

Hun hører et ekko i korridoren av takk, takk, takk…

Publisert i Kommuniké. Og i Drammens Tidende.