Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Narr meg ikke til å le! Første april er spøkefuglenes dag. De kvitrer og morer seg over å spille andre ett puss eller to. Å la andre gå på limpinnen er bedre enn sjøl å bli sittende fast i klisteret.

Første april var datoen for min siste langrennstur, og det var slettes ingen spøk. Jeg jaktet på snøen, og selv den lille bekken gjorde litt narr av meg der den sildret lekens langs stien og viste stolt fram smeltevannet sitt, I utforkjøringene vet jeg ikke hva jeg så ut som: i det ene øyeblikket suste jeg avgårde i harde skispor før jeg plutselig bråstoppet der sola hadde laget påskeføre. Det lugget noe voldsomt, og kroppen hakket seg framover, slik at jeg flakset som ei kråke eller en skihopper fra kongsbergbrødrene Ruuds tid. Men jeg stod med svært dårlige stilkarakterer.

Glade gutter på toppen av Haukåsbakken.

Stod gjorde jeg ikke da jeg skulle ta min siste slalomtur noen dager senere. Jeg satte utfor med en kropp som er bygd for fart og krumspring. Midtveis i bakken gjorde jeg en saltomortale som den moroklumpen jeg er, og gikk i bakken så det sang. Panna smalt i den hardstappa snøen og blodet piplet fra tre små hakk. Jeg kom meg ned for egen maskin, og etter hvert sluttet også blodet å strømme. Litt omtanke og førstehjelp gjorde underverker.

Som et gult pusterom kommer påsken. Noen drar etter den siste fjellsnøen, mens andre nyter fridagene i lavlandet eller ved sjøen. Båten pusses, og hagemøblene får en vask med filla. Det er deilig i solveggen når vinden løyer. Egg og lammelår står på menyen. Hver morgen er det ekstra trivelig under dyna uten den illsinte vekkerklokka, som vi har sendt på ferie ned i nattbordskuffen. Opp av skuffen har vi hentet fram krimboka, og vi leser ivrig og blar oss framover på jakt etter morderen med den blodige kniven. Og får vi ikke nok spenning i bokas verden, kan vi slå på tv-en og få med oss påskekrimen der. Men den stopper alltid på det mest spennende, og vi må vente ett helt døgn for å få fortsettelsen. Der er boka greiere å ha med å gjøre – her bestemmer vi sjøl når vi vil avsløre morderen.

Det er vår og bar asfalt, og den nye sykkelen må prøves.

Skia byttes ut med sykkel. Først får det røde fartsvidunderet smake såpevann og litt olje. Luft fylles i dekkene, og så triller vi bortover veien. En salig frihetsfølelse. Beina går av seg sjøl, og kilometer etter kilometer både i med- og motvind legges bak det røde kattøyet. Snø er glemt og ski er gjemt i kjelleren – for nå er det tid for sykkelturer i bygater og på skogsstier.

Fossen buldrer karslig og styrter over stein og røtter i et vilt ritt.

I disse dager er det liv og røre i skogen. Bekken renner over sine bredder og styrter over stein og røtter i et vilt ritt. Den buldrer karslig og finner selv veien ut i elva, som renner bred og staselig gjennom byen. På noen av sittebenkene i skogen ligger fremdeles snøen og opptar plassen. Små snøflekker leker sisten og prøver å gjemme seg for sola, men blir nådeløst spist i små biter for hver dag som går.

Snøklokker stikker gjerne hodene opp fra den siste snøflekken.

Under hekken titter snøklokker og krokus fram og varsler at nå er våren kommet til byen, og i skogen kikker de første hestehovene og blåveisene fram og skaper litt farge blant visne høstblader og barnåler fra i fjor. Blåmeis, måltrost og de andre fjærvennene kvitrer om kapp, og skaper skogen om til en konsertsal med fri entré. Her er det høyt under taket.

Nå er det gratis lysterapi til alle som ønsker det. Det er lyst fra morgen til kveld, og kunstig varme og lys skrus på først når sola går ned. Folk kryper ut fra husene sine og rusler rundt i hager og gater. Noen har til og med begynt våronna med spade og rake. Det er moro å se det spire igjen, og snart kan man plante og sette frø. Inntil frosten forsvinner i jorda får de små tomatplantene lov til å vokse seg større i vinduskarmen. Det er litt tidlig å slippe dem ut ennå. Kanskje tomatene i år klarer å modne seg røde og store. Ikke som i fjor da de ble til grønne, syltede tomter – et velsmakende selskap til diverse kjøttretter.

Tomater og kruspersille, da har du et godt utgangspunkt.

– Jeg velger meg april, fordi den stormer, feier, fordi den smiler, smelter, fordi den evner eier, fordi den krefter velter, – i den blir somren til! skrev Bjørnstjerne Bjørnson, og jeg er så enig, så enig. April er lengselens måned. Men alt har sin tid – og rett rundt hjørnet, blafrer måneden i rødt, hvitt og blått.

Pulbisert i Klassekampen.