Barokktid i nittennittini

Tekst: Birgitte Simensen Berg

Barokken danset rundt i Europa i 1600-årene og til midten av 1700-tallet. Opprinnelig kommer ordet av det portugisiske barroco, som betyr ureglmessig formet perle. Store slott og palasser ble bygd, og de var gjerne overdådig utsmykket. Ofte var musikken også overdådig, da komponistene gjerne skrev lange verk, som ble framført av mange orkestermedlemmer og store kor.

Men barokkmusikk kan også framføres av et par menn. I 1999. I Drammen en tirsdag kveld. Harmonien med gule vegger og grønn lister. Intimt. Et lite bord på scenen med levende lys og blomsterbuketter. Tulipaner i alle regnbuens farger. En bratsj. En cembalo. Strenger og tangenter. Blankt treverk. Andreas Torgersen. Ulf Nilsen. I dress og med blanke sko. Torgersen legger bratsjen vel til rette under haken, og lar buen leke med strengene. Nilsens fingre danser over tangentene. Tonene stiger og virvles rundt i det gule rommet.

Vi gleder oss over Johann Sebastian Bachs musikk. Barokkomponisten, som levde fra 1685-1750. Hans «Sonate i G-dur for bratsj og cembalo» spilles, og tilhørerne lukker øynene. Kroppen tar i mot, og tankene beveger seg bakover. Vi lever i fortida. I barokktida, Marin Marais «Suite i d-moll» og Louis Marhans «Charconne i d-moll». Vi er i en stor ballsal. Kvinnene er kledd i fargerike, tunge kjolestoff med fine broderier. Mennene har knebukser, sko med hæler og parykk på hodet. Det blir bukket. Det blir danset. Tida virvler rundt. Fram og tilbake. Dansen tar slutt. Bratsjen får hvile, og Nilsen spiller Bachs «Fransk suite nr. 5 i G-dur for cembalo solo».

Så spiller Torgersen «Passacaglia i g-moll», skrevet av mannen med de mange fornavnene: Heinrich Ignaz Franz von Bieber. Så er det Ulf Nilsen sin tur med «Tombeau – for cembalo solo», en hybelkomposisjon av ham selv. Alt har en slutt – også vakker musikk. Ringen er sluttet. Intimkonserten begynte med Bach og slutter med Bach. Far og sønn. Bach var gift to ganger og fikk 20 barn, hvorav halvparten overlevde ham. Deriblant Carl Philipp Emanuell Bach (1714-88), som var kammermusiker hos Fredrik den store. Carl Phillips «Sonate i g-moll for bratsj og cembalo» setter et musikalsk punktum for en fin kveld.

Torsdag kveld i Oslo. To dager senere. Oslo Konserthus med trevegger og store, blanke orgelpiper som ser ut som nyspissede blyanter. Andreas Torgersen er én av et halvt hundre strykere. I snippkjole og med  hvit tversover. Strykerne stemmer sine instrumenter høylydt og utålmodig, som jamrende og elskovsyke bakgårdskatter. Så kommer dirigenten Yan Pascal Tortelier inn, drevet fram av klappsalver. Han bukker dypt og svinger taktstokken bestemt over flokken av sortkledde medlemmer i Oslo Filharmoniske orkester. De mjauer med ett samstemte, og musikantene slenger tonene sin rundt i den store salen. Tonene skaper Henri Dutilleuxs symfoni nr. 1 fra 1951 på ny. Den gangen skapte symfonien hans internasjonale gjennombrudd, og den gjør seg også godt i 1999.

Så kommer hun inn – soprandronningen Elizabeth Norberg-Schulz i sort fløyelskjole med rødt sjal drapert lett rundt skuldrene. Det mørke håret stramt i en knute. Det blinker i ørene og rundt halsen. Hun synger fra «Les illuminations» av Benjamin Britten – ni små verker. Hun bergtar. Som noen dronninger gjør. Og blir klappet inn gang på gang. Aldri før har jeg sett en dirigent bøyer knærne, tar sats og hopper med svingende armer. Her er det tydeligvis en idrettsmann med taktstokk. En taktstokk han svinger som en tryllestav. Maurice Ravel er full av temperament og vakker toneklang. De gullforgylte harpene skaper stemning med sitt vakre strengespill. «Suite nr. 2» fra Daphnis og Cloë ble uroppført i 1912, og teksten av Arthur Rimband kan kanskje fortelle oss noe i 1999 også:

Jeg alene eier nøkkelen til denne ville paraden.
Sett nok.
– Drømmesynets alle masker har vist seg.
Hørt nok.
– Ryjkter på byen om kvelden, og i solskinnet, og til alle tider.
Erkjent nok.
– Livets tilbakeslag.
Å Rykter og Drømmesyn!
Oppbrudd midt i kjærligheten og nye rykter.

Lørdag. To dager senere. En ettermiddag i Drammen. Riggen. Røykfylt, lite lokale med brunt interiør. På menyen står desserten: Søt blues og frisk boogie. Et musikalsk ukemåltid som gjør oss gode og mette – både i sjel og sinn.

Publisert i Klassekampen.

Legg igjen en kommentar