Kjærlighet på en hvit benk

Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

rød rose oktoberEn rød rose – en kjærlighetsblomst.

Det var oktober og noen få varmegrader. Sola lå lavt og kilte den skogkledde åsen. Sommerblomstene var fjernet fra bedene, som lå som sorte, sørgmodige striper i det grønne gresset.

To skikkelser på en hvitmalt benk midt i byen. Han og hun. To venner. To kjærester. De lo med åpne munner og smale øyne. Hun måtte ta på ham. Kjenne huden hans. Stryke ham forsiktig i nakken. Han la hånden forsiktig på ryggen hennes, strøk varsomt opp og ned og kilte henne lekent mellom englevingene. Da kniste hun enda mer, og kikket opp på ham med glitrende øyne. Han kunne la seg drukne i de øynene. Han så sitt eget speilbilde i den blå irisen. De blekrøde leppene tiltrakk ham og han klarte ikke å holde seg lenger. Han bøyde seg ned og kysset dem. Han gav og fikk. Hun drømte seg bort med lukkede øyne. Hun svevde avsted.

Så deilig det kjentes. Hans lepper mot hennes. Først en liten, bløt berøring, så hardere. De kysset og var i sin egen verden og brydde seg ikke om andre kikket på dem. Noen med oppgitte miner, andre med misunnelige blikk, noen med blygt sidesyn og andre med oppsperrede øyne. Hennes varme og bløte kinn og de lange vippene som vibrerte så forsiktig. Han strøk henne varsomt over kinnet med myke, slanke fingre. Han lot pekefingeren føle seg forsiktig fram fra den buede pannen, nedover den smale nesen og langs det dunete kinnet. Han leste ansiktet hennes som en svaksynt leser blindeskrift. Hun tok forsiktig hånden hans og gjemte den mellom begge sine. Hun varmet den og kjente hvor svak den sterke hånden egentlig var. Han la den andre hånden sin over hennes og slik satt de lenge uten å si et ord.

Det var  han som brøt tausheten. Han snakket om sin sårhet og sin glede. Han lo forsiktig når han mintes livets lyse sider, men ble mørk i blikket når det vonde veltet fram. Da trykket han hånden hennes litt ekstra for å forsikre  seg om at hun fremdeles satt ved siden av ham. Hun gav ham et forsiktig trykk tilbake for å vise at hun var der og ville bli der. Hun strøk ham lett i nakken. En varm trøst. Hun følte med ham og lot ham prate seg tom. Og hun lo sammen med ham når latteren hans boblet og smittet. Han hadde så mye å fortelle. Livet hadde vært rikt på opplevelser. Hun tok i mot og gjemte det gode i  hjertet og det vonde i hodet. Så var det hennes tur til å dele fortiden med ham. Han tidde og nikket, og la en arm beskyttende rundt skulderen hennes. Slik satt de lenge sammen. På den hvitmalte benken i det grønne gresset.

Sola takket for seg med et lunket håndtrykk og forsvant bak åsen. Det ble kaldt å sitte stille. De reiste seg opp og gikk hånd i hånd bortover fortauet. Benken stod  tom tilbake. De nærmet seg en kaffebar og gikk inn. De fant et ledig bord og satte seg, og kaffe ble bestilt. Cappuccino til henne og espresso til ham. Hun rørte forsiktig ut sukkeret. Han snuste inn lukta. De kikket på hverandre. Hun varmet hendene sine på det varme kruset. Han klarte ikke å la være og strøk vekk håret som dekket øynene hennes. Hun kysset ham på kinnet med klissete og søte sukkerlepper. Og gav ham en serviett. Han brettet servietten sammen til et papirfly og sendte det avgårde Så barnslig. De lo stille. Og tok i mot papirflyet fra kelneren. Litt beklemt kikket han rundt seg, mens han takket kelneren. De drakk opp, betalte og gikk ut. Han hadde brettet serviettflyet sammen og lagt det i jakkelomma hennes. Et minne hadde han sagt og kysset henne på nesetippen.

Hun visste at den siste bussen gikk snart. Hun visste at de snart måtte ta farvel. Hun visste at hun ville savne ham når bussen kjørt vekk fra holdeplassen. Han stod alene igjen. De andre var gått på bussen. Hun satte seg ved vinduet. Kikket ut og ned på ham. Han vinket. Hun vinket tilbake. Så gikk dørene igjen og bussen kjørte avgårde. Han stod og kikket etter den – helt til den forsvant bak en slak sving.

Publisert i Klassekampen.

Legg igjen en kommentar