Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg
Blomster er det naturligste i verden.
Når man har barn, iallfall litt små barn, lever man midt opp i naturens mysterium, om man vil eller ei. Min datter blir nå kalt froskemor eller paddemor, det kommer helt an på hvilken dag det er – kanskje ikke så pene klengenavn på sitt avkom, men jeg tror ikke hun tar seg nær av det. Navnet skjemmer ingen, sier man, og det kan kanskje gjelde klengenavn også?
For hun er nemlig mor, iallfall fostermor til en rekke rumpetroll, både av arten padde og frosk. De bittesmå frosketrolla ligger gjemt inne i en klynge med noe seig stoff, mens de som skal bli paddebarn ligger pent på rad og rekke. Det ser nesten ut som et halskjede. Hvem som er hvem, eller hva som er hva, har jeg lært av mitt lille naturbarn, og hun passer på at jeg som bestemor virkelig stiller opp for de nusselige barnebarna. Hver morgen må jeg nemlig ut under syrintreet for å se om utviklinga går som den skal. Og jeg titter storøyd ned i deres lille vannverden i en oransje badebalje. Litt steiner i bunnen og ei rot flyter omkring for å skape et miljø av et skogstjern. Og de vokser seg pene og snille, så et bestemorshjerte svulmer. Jeg sier god morgen og ønsker dem en fortsatt god dag, før jeg returnerer til mine mange gjøremål.
Full av de naturligste ting i hodet rusler jeg en tur og «føler skogens ro». Jeg blir jo så inspirert av dette barnet. Jeg kikker opp og betrakter ivrig det kvitterende fuglelivet, og på marken blomstrer det. Og jeg sender vemodige tanker tilbake til naturfagtimene og et blått herbarium full av pressede sommerblomster. Samtidig får jeg et snev av dårlig samvittighet, da jeg husker jeg hvisket «gaffel og kniv» under en prøve til en fortvilet og jernteppebelagt medelev som satt ved siden av meg, enda jeg visste at navnet av tiriltunge. Så bøyer jeg meg med, snuser litt på liljekonvallen med sin forføriske lukt, før jeg legger meg på et blått teppe av forglem-meg-ei. Og tenker på alle dem jeg har glemt opp gjennom livet, og det er slett ikke få. Jeg har glemt både navn og ansikt. Men det er vel helt naturlig det også.
Etter å ha slumret litt, jagd bort en innpåsliten flue og nesten tråkket på en gråblank stålorm, hører jeg noen lyder nede i et kratt. Kvister blir knekket, og noe brunt og svært står bare noen meter unna. Et dyr. Et stort dyr. Skogens konge i all sin prakt. Jeg tenker alltid på dyr som hanner, men jeg ser at dette er skogens dronning, et hunndyr uten mektige horn. Jeg blir stående og kikke betatt. Hun spiser grådig, og vil slettes ikke la seg forstyrre i måltidet av et måpende, tobeint vesen. Litt forundret over meg sjøl blir jeg stående, enda jeg samme dag hadde sagt til en venn, som stadig møtte elg på sine joggeturer, at hvis jeg traff på en elg, ville jeg bli livredd. Men der tok jeg feil, nok en gang. Jeg hadde verken hjertebank eller svettetokter der jeg stod, men så snudde dyret seg litt, og da fikk jeg litt fortere puls og fant ut at jeg fikk rusle videre mens leken var god. For det kjempedyret der ville sikkert løpe mye fortere enn, og kanskje det var litt kjøttende også – det er jo så mye forstyrrelser i genene på grunn av all forurensningen har jeg hørt. Så jeg lot dyr være dyr og beveget meg nærmere sivilisasjonen igjen.
Da jeg kom hjem med gress i håret og barnåler på genseren, måtte jeg ta meg en tur bort under syrintreet igjen. Og så sannelig, et rumpetroll hadde klekket seg ut av den seige lagringsplassen sin, vrikket på rumpa og kom seg elegant fram i vannet med den kulerunde forkroppen. Svømte brystsvømming, som den aldri hadde gjort noe annet før i sitt liv. Jeg var virkelig bestemorsstolt av den lille kroppen, og enda stoltere ville nok vesle froskemor bli. Jeg gledet meg til å vise henne den førstefødte.
Publisert i Klassekampen.