Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg
Klar, ferdig, gå!!!
Det ligger nok et skarverenn foran oss! Fremdeles ligger den hvite snøen der uten spor av skipar og stavehull i et område, hvor tusener på tusener av tobeinte i en årrekke har gått i de samme sporene. Og selv om skisporene renner bort med snøsmeltingen hvert eneste år, kan selv en sterk vårsol ikke få minnene til å forsvinne: Hvordan var det så….
Klokka seks presis ble vi vekket av en blid stemme som ønsket oss god morgen! Noe ønske fikk han ikke tilbake, da både øyne og munn var svært lukket på det tidspunkt av oppvåkningen, men et grøtet tusen takk ble iallfall returnert. Og så ble kroppen satt i bevegelse, først sakte og forsiktig med beina pent ned på gulvteppet, og da man først hadde fast grunn under føttene, var veien kort til badet. Det inne ble man omskapt til sitt kjære og kjente speilbilde, selv om øynene var utrolig smale så tidlig på morgenen. Skiutstyret var lagt klart sirlig og pent kvelden i forveien, med det som skulle innerst på kroppen øverst i haugen. Og da var det ganske greit å kle på seg, selv om man ikke så noe særlig. Til slutt kom skibuksa og gamasjene på, og man kunne ane konturene av en skiløper.
Med klær på kroppen bega vi oss mot spisesalen for å fylle drivstoff i vår dovne kropp. Og der var det mat nok i lange baner. Store trau med diverse kornprodukter, melk i store mugger og gult og rødt syltetøy i glasskåler. Og egg, kjøttpålegg, ost og sild i tomat og sild i dill og løk. Paprika og slangeagurk, jo da, noe for enhver smak. Vi spiste grovbrød – for det er så sunt – og drakk juice og te til. Og ble skikkelige mette, og følte at førlighet og krefter vendte tilbake fra natten mulm og mørke. Bein og armer ble bevegelige, og munnen stod heller ikke stille lenger. Vi var faktisk nesten oss selv igjen. Nistemat ble smurt, fire skiver med assortert pålegg, og termosen ble fylt med kaffe. Epler og appelsiner tok vi med som dessert.
Nista ble puttet i sekken sammen med ekstra votter og støttebandasje, og noen striper med Norgesplaster. Det er greit å ta sorgene på forskudd! Den gode, gamle, røde fjellanorakken med ulveskinn på ble trukket over hodet, skistøvlene knyttet stramt fast til undersåttene (stakkars, de visste ikke hva de hadde foran seg) og sekken kom bak på ryggen – da låste vi rommet og klakket lystig avsted – til Ustaoset jernbanestasjon.
Og der stod vi da og klamret oss til skiene og stavene våre. Ullua hadde vi trukket godt nedover ørene og kragen var kneppet igjen i halsen. For det blåser ganske friskt på Ustaoset klokka kvart over sju om morgenen. Toget tutet og toget stoppet, og vi klatret ombord med oss selv og alt vårt pikkpakk. Sitteplass fikk vi også, og den cirka halvtime lange turen opp til Finse brukte vi til å kikke på all snøen, høre på oss selv og på karene som satt bak oss, som selvsagt pratet jobb, slik som karer alltid gjør. Karer som lovte vafler og kaffe på Finse, da de syntes alle i kupeen så så gravalvorlige ut. Litt munter stemning skapte «Gutteklubben Grei Og Aldri Sur På Tur», men noen vafler ble ikke stekt på Finse, enda det ble påstått at de hadde ferdig røre i sekken.
Ut av toget og opp med smørningsposen. Hva skal vi smøre på i dag, mon tro? Vi henvendte oss til noen som så ut som om de hadde greie på skismøring, og de anbefalte oss å prøve fargen blå. Det er jo en grei farge, og blått står også fint til den hvite snøen, så vi godtok og etterfulgte det rådet. Min skipartner er ganske garva i gamet, så hun smørte og jeg så på. Nesten én meter midt under skia ble lagt på med nennsom og bevottet hånd. Og så var vi nesten klare til den store styrkeprøven. Rundt oss pustet og peste det fra hundrevis av mennesker, nesten alle ivrige etter å sette i gang med milslukinga. Vi feide over leppene med lebestiften med solfaktor åtte og lot nesetippen også få et beskyttende lag.
Ut og ned bakken ed Finse stasjon, og vi var i gang. Og for at vi tidlig skulle få varme i kroppen, har naturen sørget for noen skikkelige oppoverbakker i begynnelsen av rennet. Vi bøyde oss trøstige og fulle av pågangsmot og gjøv løs på bakken med sammenbitte tenner og fiskebein. Min smørerske hadde gjort en fantastisk jobb, eller så var det kanskje noen isklumper, for jeg kunne nesten gå rett opp med «fiskere» på begge sider. Men varm i trøya ble man, okke som. Og så bar det utover slake og mindre slake bakker, og bortover lange, svært lange vann. Naturen kikket vi på, og snudde vi oss kjente vi vinden blåse kaldt i fjes og lugg, men et vindpust i nakken gjorde ingenting. Og foran oss var det mennesker, mange mennesker og bak oss var det like mange mennesker.
Vi fordelte oss på fem velpreparerte spor, og holdt passelig fart og passelig avstand til løperen foran. På de vidstrakte viddene så vi alle menneskene som små, svarte pinner i snøen. Matstasjonene som telte tre, så vi tydelig i landskapet, da det plutselig ble en solid sirkel i den svarte streken som de fem skisporene og menneskene oppi dem skapte. Det skulle vært moro å betrakte dette bevegelige menneskehavet fra et fly.
Vel halvveis planla vi nistespising, og vi var vel fornøyde så langt. Mens vi roet ned de sultne tarmene med medbrakte brødskiver, pratet vi skiprat. Vi var alle svært fornøyde med føret, for det kunne ikke ha vært bedre, men vi kunne tenkt oss masse sol og ingen vind, der vi krøp sammen bak en av de få nærliggende steinene og holdt skiva vår med votter på. Et appelsin fikk vi også i oss, og farget snøen gul av appelsindrypp. Og så måtte vi på do, og ble enige om at når vi først skulle blotte oss var det greit at det var SÅ mange som så oss. For det var ikke lett midt oppe på vidda, men må man, så må man. Hankjønnet er jo skapt for den slags uteaktivitet.
Kulda som hadde satt seg i kroppen etter utelunsjen, ble snart etterfulgt av varme, da vi skiet oss videre. For fram skulle vi, og skiene gikk der de skulle, så vi var hele tida sikker på at vi var på rett vei. Joda, vi koste oss og gikk. Det ble ikke så mye prat, men desto mer tenking. Men hva jeg tenkte på har jeg nå glemt, men jeg tenkte helt sikkert at det skulle bli godt å komme i mål etter at vi nesten hadde vært ute i fem timer. Dessuten begynte jeg å bli våt på beina, men det gjorde ingenting så lenge jeg ikke frøs. Man får ta det sporty, når man er langt vekk fra varmt vann og tørre, rene sokker.
Vi drakk saft på siste matstasjon, og fant ut at de hadde den beste saften. Og folket rundt oss begynte å få fin ansiktskollør, noen var skikkelig svette i luggen og anorakken hadde fine, mørke mønster bak på ryggen. Og sekk og kropp merket man tydelig man hadde. Men målet lå bakom noen fjelltopper og ned i dalen, og det var forlokkende nært. Vi gledet oss, iallfall noen av oss, til utforkjøringene vi hadde i vente. Opp på siden av oss skøytet lange, tynne trikotkledde, som ikke stilte i trimklassen. Racerne var utrolig spreke, enda alle hadde lagt bak seg to-tre mil. Vi fjellkledde trimmere kikket beundrende etter dem, og skjønte ikke hva de kroppene var bygd av, og så fortsatte vi i vårt eget tempo. Fram kom jo vi også, men vi oppnådde ikke den samme heiaropingen ved målområdet som våre superraske rennister. Vi heiet for oss selv inni oss, og var svært fornøyde med det og at vi hadde fullført et slikt langt løp helt på egen hånd, eller skal jeg kanskje si: på egne bein!
Løper nummer «3435»
Publisert i Drammens Tidende – Buskeruds Blad DT BB