Ingvar Ambjørnsen uten filter

Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Fakta:
Ingvar Ambjørnsen er født 20. mai 1956 i Tønsberg. Oppvokst i Larvik. Ambjørnsen debuterte med romanen 23-salen i 1981. Den siste revejakta (roman, 1983) omhandler narkotikamiljøet i Oslo og ble filmatisert i 2008. I 1986 utkom romanen Hvite niggere, hvor man følger oppveksten til frikeren Erling Haefs. Blant Ambjørnsens mest kjente bøker er ungdomsbokserien om Pelle og Proffen, flere ganger filmatisert, samt romanene om Elling. Også Elling-bøkene er filmatiserte, og den første filmen ble Oscar-nominert. Som barnebokforfatter har han nådd utover Norges grenser med bøkene om hunden og katten Samson og Roberto.

Han har mottatt Språklig samlings litteraturpris og Riksmålsforbundets litteraturpris, i tillegg til en rekke andre priser.

Ingvar Ambjørnsen synes det er fint å være 61 år. Han har levd et godt liv, og skriver alltid på ei bok. Hans forfatterkilde går aldri tom.

Ingvar Ambjørnsen er presis. På slaget.

− Jeg er tysk, vet du. Nei da, jeg føler meg norsk.

Ambjørnsen sitter i sin nye leilighet i Tønsberg med utsikt over vannet. Om noen dager reiser han til en anonym tilværelse i Hamburg, hans hjemby siden 1984.

− Når jeg går av ferja i Kiel er det ingen som kjenner meg. Jeg er totalt anonym. I motsetning til i Norge, men jeg har ingenting i mot at folk kommer bort til meg for å slå av en prat. Det er helt greit.

Førsteinntrykket av forfatteren er en sjenert og åpenhjertig fyr, som er lett å like. For noen år siden inviterte Ambjørnsen sine lesere til forfatterkurs i Hamburg. Etter et par-tre kurs var det ikke lenger interesse for disse, så da ble det satt punktum.

− Jeg har hatt lite nærkontakt med leserne tidligere, så disse kursene var en fin måte å bli bedre kjent med dem på. Det siste året har jeg møtt en del av leserne mine på turné.

Norge rundt med bloggeren Elling
− Nå har jeg tatt det med ro ei uke etter turnéen med nytt Elling-stoff. Elling er blitt 60 år og blogger. Turnéen startet i november i fjor og ble avsluttet i mai. Sammen med sjåfør og intervjuer, journalist og poet, Tom Stalsberg, har jeg besøkt 20-30 steder i Norge med upublisert Elling-stoff.

Duoen, eller skal vi si trioen med Elling i spissen, besøkte Nedre Eiker bibliotek 4. mars. Der leste Ambjørnsen tekster med ulikt tematisk innhold fra bloggen til Elling. Han blir blant annet dypt såra, da mora serverer fiskepudding med reker for å gjøre det vel. For fiskepudding i hvit saus skal være uten reker. Basta!

– Elling er en miks av humor og ensomhet, og dette har vært en spennende reise med upublisert stoff. Dette stoffet er bare på det stedet hvor jeg er – på papiret i veska mi den kvelden. Og i veska har jeg stoff til to fulle kvelder. Jeg har aldri turnert før. Dette har vært en kul måte å treffe leserne på. Jeg har fremdeles mye Elling-stoff i meg, som det kan bli bok av.

Ingvar Ambjørnsen foran Mac-en hjemme i leiligheten i Hamburg. Nå skal sommeren brukes til å gjøre ferdig en liten roman, men innholdet er hemmelig helt til romanen foreligger mellom to permer.

En fantastisk livsreise
− Jeg har hatt flaks, og har vært på rett sted til rett tid. Jeg har vært med i gullåra, hvor vi hadde bokklubber og solgte mange bøker. Jeg har opplevd mye som ikke er vanlig for forfattere i dag å få oppleve. Så livet har vært en fantastisk reise så langt.

Jeg har styrt livet mitt sjøl. Ikke hatt noe sikkerhetsnett og vært villig til å leve uten det. Jeg lever et godt liv og gjør det eneste jeg ønsker å gjøre. For det eneste jeg er opptatt av, er å skrive bøker. Så jeg har ikke stort å klage over.

Helsa blir stadig dårligere. Har kols etter å ha røyka ei pakke rullings hver dag i tretti år, og tar daglig medisiner.

På grunn av helsa orker jeg bare å gå 200-300 meter, så det blir ingen daglige rusleturer i parken lenger. Kolsen er selvpåført, så det er ikke noe å akke seg over. Jeg gruer meg ikke for døden, selv om jeg regner med å få en kjip død: jeg veit jeg blir himla sjuk og til slutt kvælt.

Jeg er avhengig av å bli kjørt, også fordi jeg ikke har sertifikat. Jeg har alltid bodd sentralt, enten i Oslo eller Hamburg. Bil har ikke vært noe savn, og det ser heller ikke fristende ut å reise rundt for å finne parkeringsplass.

Turnélivet har vært slitsomt. Vi har vært på hver kveld, og det har vært mye kjøring mellom stedene vi har besøkt. Så det har vært godt med noen avslappende dager foran TV-en, men nå gleder jeg meg til å komme hjem til Mac-en. Skal forsøke å bruke sommeren til å gjøre ferdig en liten roman. Veldig gira nå. Vil ikke røpe hva den skal inneholde, det betyr nemlig ulykke. Alle forfattere er overtroiske. Vi har god fantasi, vet du, men jeg er ikke redd for noen verdens ting.

Før og etter Hvite niggere
− Elling er ingen dårlig butikk, men det er et liv før og etter den sjette boka mi, Hvite niggere. Siden den kom ut i 1986 har jeg ikke hatt økonomiske bekymringer. Jeg, som mange andre forfattere, hadde noen magre år i starten, men det har hele tida vært viktig for meg å kunne leve av mitt forfatterskap.

Jeg var 14 år da jeg startet som forfatter. Og 25 år da jeg utgav min første bok 23-salen i 1981. Da kjente jeg at jeg var forfatter. Mitt livs største øyeblikk var da jeg stod med brevet fra forlaget om at boka var antatt. Beina letta og jeg gikk i lufta. Å holde boka mi i hånda gir en helt spesiell følelse. Det er fint!

Jeg har jobba som ufaglært pleieassistent ved Lier psykiatriske sykehus. Og i industrien. Jeg var skolelei og slutta etter første klasse på gymnaset, så jeg har ikke utdannelse i noe. Fikk forresten meget minus i stil. Minuset kom av alle rettskrivningsfeila.

Jeg har aldri tenkt på et annet yrke enn forfatter. Jeg ville skrive dikt og ikke romaner, men jeg klarte ikke å knekke koden når det gjaldt dikt. Derfor ble det romaner og noveller i stedet. Jeg hadde ingen ambisjoner: jeg kunne jobbe som nattvakt, bo på hybel og skrive ei bok i ny og ne. Jeg hadde beskjedne drømmer som 14-15 åring. Jeg visste at forfatterlivet kunne bli vanskelig, og jeg trodde heller ikke jeg skulle finne ei dame som ville være med på livsreisa mi.

Mormors brev, frihet og fugletitting
Ambjørnsen lever godt som forfatter. Sin tyske oversetterkone, Gabriele Haefs, møtte han i Oslo, og det var hun som fikk ham til å flytte til Tyskland.

− Mine skriveferdigheter har jeg kanskje arva fra mormor, da hun var flink til å skrive brev. Min slekt, både på mors- og fars side var snekkere og båtbyggere. De var flinke med henda sine. Faren min jobba i posten og mora mi var hjemme, som så mange andre kvinner på den tida. Jeg har en bror som er sju år eldre enn meg.

Jeg har alltid ønska å bli forfatter. Det har vært min prioritering siden jeg var guttunge. Jeg vil være fri, så derfor har jeg ikke vært interessert i å få barn. Jeg har ikke kommet hit på jorda for å skifte bleier, men for å skrive bøker. Siden jeg var gutt har jeg også vært interessert i fugler. Dro til trekksteder tidligere, men det er det slutt på. Jeg er ikke så veldig flink som fugletitter, men det er alltid godt å vite noe.

Lukker øynene for livets realiteter
− Mange av fuglene som var vanlige da jeg var guttunge, er nå på rødlista. De dør ut, og dette skjer uten at folk reagerer.

Jeg er ingen dommedagsprofet, men jeg er ikke optimistisk når det gjelder framtida. Økosystemet vårt ramler sammen, og det går nedoverbakke med verden. Miljøvernprofetene på 70-tallet ble ledd av. Den gangen visste vi ikke hva et økosystem var for noe. Det de den gangen advarte mot, skjer nå. Det eneste de ikke forutså ville skje, var at menneskene ikke hever et øyelokk når ting raser sammen.

Vi er tilbake der vi var da jeg var ung. Vi var redde for den kalde krigen, redde for atomkrig. Nå har vi Donald Trump, en mann i mental ubalanse, som har en kjempebaby, Kim Jong-un, å leke med i Nord-Korea.

Jeg tror det er en sikring i hjernen, som får oss til å overleve og ikke få panikk. Vi stenger realitetene ute. Noen av oss tenker kanskje på hvordan framtida blir for barn og barnebarn. Mennesket har ikke noe lengre perspektiv. Det er for seint å snu, og dagens politikere kjøpslår om bensinprisene.

For noen år siden hadde Ambjørnsen daglige spaserturer i parken “sin” i nærheten av blokka, der han bor. På grunn av sviktende helse er det et avsluttet kapittel.

Skrivebehov og oppmerksomhet
− Ungdom som ønsker hjelp til særoppgaver og folk som ønsker å bli forfattere tar konstant kontakt med meg. Det er folk fra alle samfunnslag og i alle aldre. De vil jeg skal lese manuskriptene deres, men det kan jeg ikke gjøre, da hadde jeg ikke gjort noe annet. Uansett spiller det ingen rolle hva jeg mener, da jeg ikke er noe forlag.

Eller de vil jeg skal skrive bøker for dem. Skrive deres historie. Mennesker med vonde fortellinger. Sånn tar jeg veldig alvorlig. Forklarer hvordan det foregår, at forlaget ikke er interessert i din historie. Som ei mor som ønsker å fortelle om sønnens overdosedødsfall. Jeg ber henne tenke seg godt om: sønnens brev var skrevet til henne og ingen andre. Jeg vet at denne boka ikke blir noe av. Mange mennesker har skrivebehov, andre trenger bare oppmerksomhet. De vil ikke publisere på nettet, de vil det skal bli bok.

Sjøl anmelder jeg krimbøker i Dagbladet. Ikke så mye som før, da jeg jobba i VG. Synes det er langt mellom gode krimforfattere: Leif G. W. Persson og Håkan Nesser peker seg positivt ut. Morsomt at Jo Nesbø gjør det så godt. Han er et godt eksempel på at du kan skrive deg opp, bli bedre. Nesbø skriver mye bedre nå. All respekt for ham.

Alltid ei bok i ermet
− Jeg skriver alltid på ei bok. Jeg er ikke ferdig med Elling, har mye usagt, så der kommer det mer. Gir ikke ut så mye lenger som tidligere, men jeg synes fremdeles det er gøy å skrive. Tror det ikke vil skje at jeg mister lysta på å skrive.

Skulderen låste seg i ett år. Jeg fikk seneskjedebetennelse, slik at jeg ikke kunne skrive. Ikke kult, siden ideene kom hele tida og jeg ikke fikk brukt dem.

Sjansen for at jeg går tørr vil ikke skje. Det er sant, for jo mer jeg tar ut, jo mer kommer. Det er en nådegave, da mange forfattere ikke har det sånn. Det fins eksempler på gode forfatterskap med to-tre bokutgivelser. Jeg skriver bestandig, men ikke ta det helt bokstavelig. Jeg har hatt noen fridager i Tønsberg, hvor jeg ikke har skrevet. Men når jeg nå kommer hjem til Hamburg, så er det rett på. Jeg må ha det så kjedelig som mulig rundt meg når jeg skriver.

Skriver stort sett på Mac-en, men bruker også penn og papir. Penn er fint å bruke når jeg skal skrive en kort tekst. Men skrivemaskinen er død.

Å skrive er en veldig egoistisk prosess. Jeg tenker ikke på leseren, da jeg ikke skriver for å leve. Det er befriende. Når jeg skriver ei sær bok, vet jeg den blir lest av færre. Jeg har også et veldig avslappet forhold til film, da film ikke interesser meg. Ni av bøkene mine er filmatiserte, tre Pelle og Proffen og tre Elling. Disse er blitt sett av fryktelig mange. I tillegg til Øyenstikker, Den siste revejakta og Hevn.

For nordmenn flest er Per Christian Ellefsen Elling. Jeg skaper min Elling, og du har en annen Elling i ditt hode. Når jeg skriver, er jeg Elling sjøl: jeg ser verden gjennom hans øyne. Jeg visste ikke hvordan han så ut, ansiktet hadde ingen betydning for meg, men jeg så kanskje hans umoderne terylenebukser.

Per Christian Ellefsen som Elling.

Jeg har sett så mange forskjellige teateroppsetninger av Elling. Også i en leilighet i ei blokk i Hamburg, noe som var veldig spesielt.

Det som er sikkert, er at Elling vil bli spilt av mange forskjellige skuespillere i årene som kommer. Og så er det bare å vente på ei ny bok om Elling.

Publisert i Byavisa Drammen.

Og i Byavisa Sandefjord.

I Dagbladet 17.06.17

Legg igjen en kommentar