Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg
Billedkunstner Sissel Enger Moe i sitt lyse atelier.
Fakta:
Akvarell er et maleri med gjennomsiktige, vannoppløselige farger. I ekte akvarellmaling brukes ikke fargen hvit, da man lar papirfargen erstatte det hvite. Papiret fås i mange kvaliteter med ulik overflatestruktur og tykkelse. De beste akvarellpenselene er laget av de ytterste halehårene på sobelmåren.
To viktige teknikker innen akvarellmaling er vått i vått og tørrteknikk. Vått i vått flyter fargene over i hverandre på papiret, slik at man har begrenset kontroll over resultatet, som kan gi flotte effekter. Ved tørrteknikk bruker man svært lite vann i penselen, som gir “uregelmessige” malestrøk.
Sissel mange skissebøker i stabel på det store arbeidsbordet sammen med malesaker.
Sissel Enger Moe har deltatt på Kunst rett vest og Novemberutstillingen i en årrekke. I tillegg er hennes bilder vært vist i blant annet Galleri Labro, Buskerud Kunstnersenter, Bærum Kunstforening, Galleri Skallum, Hanholmen Kulturcentrum i Helsinki, Genova og Bellagio i Italia, Reykjavik på Island, Skåne i Sverige, Mariahavn på Åland, Tregastel i Frankrike, Utsira, Levanger og naturligvis i Drammen.
Ser jeg tilbake går sårbarhet ofte igjen som en rød tråd i bildene mine – og det er kanskje
derfor jeg har valgt å arbeide med akvarell. Den gir meg en sanselig og var tilnærming til
ulike temaer, sier billedkunstner Sissel Enger Moe.
Øverst i Schwenchegata, rett før gata går over i Bergstien, ligger et koselig 200 år gammelt trehus. Ei grønn dør åpnes til en rolig tilværelse innenfor husets fire vegger, som er en fin blanding av malte, glatte flater og naturfargede tømmerstokker med spor av levd liv. Husets indre stillhet er en kontrast til biltrafikken som suser forbi på utsiden.
Sissels mann brukte hele fire år på å pusse opp det tidligere falleferdige huset.
− Huset er blitt en perle og vi trives, sier Sissel Enger Moe (69), og viser vei ned ei smal kjellertrapp som fører fram til det lyse atelieret. Hun er født og oppvokst i Oslo, men familien har nå bodd 45 år i Drammen, på Åskollen og i Erik Børresens allé før oppussingsprosjektet førte dem til Schwenchegata.
Sissel er glad i å male hus, som gjerne har en sjel. Her er maleriet Med ryggen mot veggen.
− Jeg er glad i å male hus med sjel. Da ungene var små gikk jeg gjerne rundt i byen og tegnet hus, sier Sissel.
At hus har sjel kan man se på maleriene som henger på veggene. Det er hus i mange farger og med forskjellige “ansiktsuttrykk”: noen ser glade ut, noen overrasket, mens andre kan virke litt blyge eller redde og vender ryggen til mennesker og natur. Her er det hus som vil være for seg selv og hus som ønsker å være midtpunktet.
Sissel Enger Moe setter på vannkokeren, påsmurte rundstykker ligger på et fat og teposen legges i en romslig kopp.
Sissel ved spisebordet i stua som har malte glatte, vegger og naturfargede tømmerstokker med spor av levd liv.
Tryllet fram kostymer
− Jeg er både bestemor og oldemor. Ingen av barnebarna er spesielt opptatt av tegning, men sønnen har dratt det videre: han er utdannet møbelsnekker og har en mastergrad i møbeldesign. Og møblene selges til store deler av verden, forteller Sissel Enger Moe, og lar tankene gå fra etterkommerne til sin egen mor.
− Mor var min store inspirasjonskilde. Hun var syerske på Det Norske Teatret. Hun arbeidet til hun var 72 år. Mor var flink til å tegne og hun tryllet fram kostymer. Hun var en klippe, en moderne mor, som hadde med lille meg på jobben, minnes Sissel, og er glad for at mora fikk skape og bruke evnene sine i jobben.
− Hun var veldig fleksibel og endringsvillig, og en mester i samtalens kunst. Hun løftet samtalen, og var veldig tolerant og opptatt av mennesker, sier Sissel, og forteller at mora var 40 år da hun fikk sitt eneste barn.
Gjennom mange år har Sissel Enger Moe fordypet seg i akvarellens muligheter og begrensinger og er i
hovedsak inspirert av den svenske akvarelltradisjonen etter professor Arne Isacsson.
Første kvinne i ledergruppa
− I mange år var jeg leder for grafisk avdeling i Ingeniørforlaget i Oslo. Der var jeg første kvinne i ledergruppa, og var med på å utvikle og lage tidsskrifter. I tillegg underviste jeg ved linje for visuell kommunikasjon ved Åssiden videregående skole. Det var både en morsom og arbeidskrevende periode, minnes Sissel. Da hun var i 50-årene gjorde hun en livsendring, og nå brukes tida til tegning og maling.
– Jeg har malt og tegnet siden jeg var liten, og har alltid med meg skisseboka og et lite maleskrin når jeg går tur. Enten til hytta vår i Drammensmarka, eller jeg sitter ved Torgisen eller er på Drammensbadet. Jeg kan fordype meg i naturopplevelser og observerer stemninger, og dette tegner jeg. Når jeg kommer hjem, ligger ark, maling og pensler klare til bruk i atelieret, sier Sissel, som har vært visuelt anlagt så lenge hun kan huske.
− Første gang jeg deltok på Novemberutstillingen var i 1999. Da med tre bilder, og alle ble antatt. Da skjønte jeg at jeg hadde noe å formidle. Min første utstilling var i Elstergården på Spiralen. Familien og kolleger samlet inn over 50 bilder. Denne salgsutstillingen fikk veldig god respons. Ble senere medlem av Norske billedkunstnere, som har gitt meg både kolleger og aksept, sier Sissel, og forteller at etter hvert rullet ballen fortere og fortere:
− Jeg ble spurt om undervisningsoppdrag både av privatpersoner og fra det offentlige, og mange så en artikkel om meg i Akvarellen, som er et tidsskrift for nordiske akvarellmalere, og da ble jeg kontaktet fra hele Skandinavia.
Pigment og vann på papir gir på en særegen måte liv til visuelle uttrykk i spenningsfeltet
mellom det sterke og skjøre. Akvarellen har også i seg noe lavmelt, som kan være en god
motvekt til en verden med harde kanter, mener penselfører Sissel Enger Moe.
Gasser og bremser samtidig
− Jo mer du kan, dess høyere hever du lista. Jeg blir strengere med meg selv med årene, og ønsker å male så lenge hode og hender holder, sier Sissel med et smil, og legger til at hun håper hun kan holde på lenge, være frisk og ha evnen til å omstille seg også i årene som kommer.
− Bildene mine viser at jeg i perioder er opptatt av spesielle ting, som blant annet miljøspørsmål, flukt og terrorangrepet 22. juli. Bildene er et resultat av tankevirksomhet, av observasjon. Jeg vil gjerne at bildet skal ha et budskap, og jeg liker å sette titler på bildene. Har tegnet både hus og hunder, og noen bilder viser samspillet eier og hund. De kan likne på hverandre, sier Sissel, som forteller at å male akvarell er som å gasse og bremse samtidig.
− Akvarellmaling må tørke, det blir venting og så maling igjen. Denne langsomheten er en motvekt til den stressede verden utenfor. Jeg er opptatt av valører, og er var når det gjelder farger. Jeg blir opptatt av noe, det kan være et menneske, et dyr, en gjenstand eller en hendelse, og så kommer det ut som et bilde. Ofte ting jeg har tenkt på i lang tid, slik som dette bildet Pike i gult 1, som ble malt etter 22. juli, sier Sissel, og viser maleriet av ei vever jente som står ved siden av en mørk, lang strek – uhyret. Hun har også malt Pike i gult 2 og Pike i gult 3.
Pike i gult 1, som ble malt etter 22. juli, viser ei vever jente som står ved siden av en mørk, lang strek – uhyret.
− Det siste året har jeg malt mange kopper, mugger og krukker, og jeg maler gjerne i store formater, helt opptil 130 ganger 130 centimeter på tynt papir, som må spennes opp. Siden det er akvarell må bildet males og tørkes på bordet. Dette må planlegges veldig godt, og fargene må blandes på forhånd. Teknikken sitter i ryggraden. Det kan males lag på lag, og da blir det gjerne et annet uttrykk og motiv, forklarer Sissel, og legger til at tegning og akvarellmaling henger sammen.
For 40 år siden så Sissel et portrett av den finske kunstneren
Helene Scherfbeck, en følelse som ennå sitter i kroppen.
Mild og bestemt
− Jeg må gå inn i det og stå i det når jeg maler, og det krever tålmodighet. Denne teknikken passer mitt lynne, da jeg er rolig og litt konfliktsky. Kanskje det er like greit noen ganger, tenker jeg. Føler at jeg er mild, men bestemt. Jeg kan tøyes ganske langt, men så setter jeg ned foten. Det er viktig å bruke de mulighetene man får gjennom livet. At man klarer å omdefinere livssituasjonen når man plutselig må forholde seg til nye rammer. Noe min mor var veldig flink til, sier Sissel − som har vært korsanger siden folkeskolen − har alltid vært glad i musikk og kunst:
− Jeg hospiterte på Kunst- og håndverksskolen, men den moderne akvarellteknikken lærte jeg på Gerlesborgs skolan i Sverige. For 40 år siden så jeg et portrett av den finske kunstneren Helene Scherfbeck. Det ble en sjelsettende opplevelse, og jeg kan ennå kjenne på følelsen jeg opplevde den gangen. Den satt i hele kroppen, og sitter i ennå. Tror det er slik med all stor kunst, da den er transformert gjennom et menneskesinn før den kommer ut i en eller annen kunstform. En annen kunstner som inspirerer meg er nederlandske Marlene Dumas. Hun maler sterke bilder.
Sissel viser fram bøker av sine inspirerende kunstnersøstre.
− Samtidskunst kan oppleves vanskelig, og folk kan av den grunn trekke seg vekk. Jeg opplever at folk stopper ved bildene mine, og sier så vakkert! Men ofte ligger det noe mer bak enn et vakkert ytre. Jeg håper de stopper opp og reflekterer over bildene mine, og at de oppdager nye ting, sier Sissel Enger Moe.
Når pigmentenes ulike strukturer flyter med vann over papiroverflaten og tørketiden gir Sissel tid til å forfølge en tanke, blir hun ofte i stand til å komme dypere inn i forståelsen av noe og kommentere det som opptar henne.
De nære ting
− I tillegg til selv å male, underviser og kurser jeg i maleteknikk innen moderne akvarellmaling, men kunstens vei må de gå alene. Å lære bort er inspirerende. I undervisningen møter jeg mange mennesker med forskjellig yrkesbakgrunn. Det er viktig å følge sin indre stemme, men kunstnerlivet er ingen enkel vei å gå, mener Sissel.
− Det er ikke enkelt å få utstillingsplass, og mange bilder er vanskelige å gi fra seg, da noen av dem betyr en del for meg. Slik som Pike i gult. Får gjerne et eierskap til bildet, da jeg har lagt mye av meg selv i det, sier Sissel.
− Jeg føler stor takknemlighet for det livet jeg har hatt. Og nå gleder jeg meg til våren. Da skal mannen min dyrke poteter og jeg utvide urtehagen på hytta. Dette ser jeg fram til, ja, jeg er opptatt av de nære ting. Hever jeg blikket og ser ut i verden, blir jeg ulykkelig av de store forskjellene her på jorda – denne skjevfordelingen av godene. Det er også mye menneskelig frykt for det fremmende, alt fra å miste arbeidsplasser til krig, vold og terror, sier Sissel med tenksomt blikk, og slår fast til slutt:
− Vi trenger noen som kan bygge broer. Noe som binder mennesker sammen. Og det gjør Sissel Enger Moe på sin måte med papir, pensel og alle regnbuens farger.
Sissel Enger Moe er selv både bestemor og oldemor. Her er det vakre maleriet Med bestemor.