Hans Olsen, forretningsmann og diplomat fra Drammen, var kjendis i Aserbajdsjan

Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Hans Andreas Nicolai Olsen, sønn av buntmaker Ole Olsen og Ellen Margrethe Christiansen, ble født 23. oktober 1859 i Drammen og døde 12. mars 1951 i Stockholm. Hans Olsen vokste opp i Drammen. I 1878 tok han eksamen ved Kristiania Handelsgymnasium og dro så ut i verden, og for en eventyrlig reise.


Alfred Nobel anbefalte Hans Olsen fra Drammen til å arbeide i nobelfamiliens bedrift innenfor oljeindustrien i Baku. I dag har Equino (Statoil), både som utvikler og utvinner, et nært samarbeid med Aserbajdsjan om oljeproduksjon. 70-80 prosent av landets inntekter kommer fra olje og gass.

Nobelbrødrene størst i russisk oljeindustri
I 1880 flyttet Hans Olsen til St. Petersburg. Her etablerte han i 1888 sitt eget import-, eksport- og agenturfirma, som gav ham både posisjon og rikdom. Fra 1890 var han St. Petersburgs representant for Sveriges allmänna Exportförening. I 1895 la han ned sitt eget firma, da han begynte i det svenskeide oljefirmaet Naftaproduktions AB Bröderna Nobel. De tre brødre Nobel etablerte firmaet i 1877, som ble Russlands største innen oljeindustrien: firmaet leverte en fjerdedel av verdens petroleumsomsetning og hadde i perioder 12 000 ansatte. I 1877 bygget også brødrene Nobel den første jernbanestrekningen i Baku, hovedstaden i Aserbajdsjan.

Det var firmaets sjef, Emanuel Nobel, etter råd av onkelen Alfred Nobel, som fikk Hans Olsen inn i firmaet. To år senere giftet Olsen seg med sjefens søster.

Giftet seg med Alfred Nobels niese
I 1897 giftet Hans Olsen seg med Esther Wilhelmina (“Mina”) Nobel (1873–1929), datter av fabrikkeier Ludwig Nobel og Edla Constantia Collin.

Hans Olsen fikk ansvaret for det store salgsapparatet, som han reorganiserte fra bunnen av. Det var en arbeidskrevende stilling med stor reisevirksomhet. I stillingen skaffet Olsen seg gode forbindelser med den internasjonale finansverden, som også kom det norske næringslivet til gode.

I 1906 ble Hans Olsen utnevnt til Norges generalkonsul i St. Petersburg, men etter to år, psykisk utslitt og med en pessimistisk innstilling over framtidsutsiktene i Russland, trakk han seg tilbake, både som direktør og generalkonsul. Samme året flyttet familien til Norge.


Aserbajdsjan har over hundre år lange samarbeidstradisjoner med Norge. På slutten av 1800-tallet etablerte det svensk-russiske oljeselskapet Nobel seg i Tsar-Russland, og Hans Olsen fra Drammen ble sjef for Nobels filial i hovedstaden Baku og stod for oljeutvinning i byen fram til 1905. I dag skyter byen i været og oljefeltene på land og ute i Det kaspiske hav finansierer utbyggingen.

Tillitsverv, ridder og kommandør
Etter å ha bodd i palasset til familien Nobel i St. Petersburg, måtte Hans Olsen skaffe en “passende bolig” i Kristiania. I 1909 inviterte Olsen byens ledende arkitekter til en konkurranse, og Henrik Bull gikk av med seieren. Tre år senere flyttet familien Olsen inn i byens flotteste villa i jugendstil i Nobels gate.

Det gikk ikke lang tid før Hans Olsen var engasjert i norsk samfunns- og næringsliv. Hans store kontaktnett fra tida i Russland var av stor betydning for Norge, noe som går tydelig fram av lista over Olsens tillitsverv:

Han var medlem av Kristiania bystyre 1911-13 og Statens handels-, industri- og sjøfartskommisjon 1915-18, og han deltok i flere internasjonale forhandlinger som representant for Norge. Han var styremedlem i Kristiania Handelsgymnasium 1914-24 og mangeårig styremedlem i Norsk Hydro, Andresens Bank og forsikringsselskapene Storebrand og Idun. Olsen ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1907, og han var kommandør av Dannebrogordenen og den svenske Vasaorden, samt ridder av den franske Æreslegionen, den russiske St. Stanislaus’ orden og den svenske Nordstjärneorden.

I 1924 flyttet Hans Olsen med familie til Stockholm. Han ble svensk statsborger, og Villa Otium i Kristiania ble solgt til USAs regjering, og har siden vært landets ambassadørbolig.

Heyerdahl, Hamsun og Nansen
Det er helleristningene i området Qobustan i Baku, hovedstaden i Aserbajdsjan, som vakte Thor Heyerdahls interesse. De ble grunnlaget for hans teori om at det hadde vært kulturkontakt mellom Nord-Europa og befolkningen i området Qobustan. I sine siste år hadde Heyerdahl nær kontakt med forskermiljøet i Baku.

Knut Hamsun skrev i 1903 «I eventyrland» fra Baku-området. Fridtjof Wedel-Jarlsberg Nansen reiste gjennom de tre transkaukasuslandene Aserbajdsjan, Georgia og Armenia, og i 1925 kom hans beskrivelse “Gjennom Armenia”. I tillegg til å skrive om naturen, kulturen, folket og landets historie, drøftet Nansen muligheten å dyrke opp ørkenområdet ved hjelp av kunstig vanning.

40 bøker av og om Nansen er oversatt til armensk. I Nansen-stiftelsen i Jerevan, hovedstaden i Armenia, er det malerier av Nansen som er malt av armenske kunstnere, det er trykt Nansen-frimerker og laget Nansen-medaljer. Fridtjof Nansen var æresdoktor ved universitetet, og en Nansen-statue er på plass på hjørnet av Nansengaten. I byen er det også et Nansen-museum.

I dag er det flere i Armenia som heter Nansen til fornavn. Hvorfor er Fridtjof Nansen så populær i landet?

I 1915 begynte folkemordet (bevisst utryddelse av en etnisk gruppe) på armenerne. En og en halv million armenere ble drept eller sultet til døde. Polfareren og fredsprisvinneren Fridtjof Nansen var én av armenernes varmeste forsvarere.

I 1924 vedtok Folkeforbundet at 30 000 armenere kunne bosettes i den sovjetiske republikken Armenia, samtidig som armenske flyktninger ble inkludert i ordningen med Nansen-passet. Nansen fikk ikke den støtte han hadde håpet på, verken fra Sovjetunionen eller Vesten, og i 1929 måtte han i sin siste tale til Folkeforbundet i 1929 informere om at planene om å bosette flere armenere i Armenia, måtte oppgis.

Minnesmerket over folkemordet i 1915, hvor tyrkerne drepte millioner av armenere. Fridtjof Nansen og «Nansen-passet» er godt kjent i Armenia, og en plakett med Nansens navn er plassert ved minnesmerket. Det er en rørende og spesiell stemning å stå inne i minnesmerket med den evig ild i midten. Tunge betongblokker bøyer seg i ærbødighet. Klassisk musikk blir spilt, og besøkende står helt stille ‒ i egne tanker.

Publisert i Byavisa Drammen.

 

 

 

Legg igjen en kommentar