pensjonistbloggen.no

Stikkord: maler

  • Ronny Bank i tegneseriens verden

    Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

    Fakta
    Ronny Bank, født 14. oktober 1971 i Larvik og oppvokst i Drammen, er billedkunstner med kunstnernavnet Bank!

    Bank er utdannet illustratør og reklametegner fra Westerdals Reklameskole i Oslo og Birmingham Institute of Art and Design i England. Han er delvis selvlært som maler, og har arbeidet med kunst på heltid siden 2005. Han ble medlem av Norske Billedkunstnere i 2001. I perioden 2004-2007 var han medlem i kunstnergruppa STAG!

    Kunstneren sier selv om sitt arbeid:

    Jeg blir ofte stilt spørsmålet:
    – Hvorfor maler du Mikke Mus og Fantomet?

    Og svaret mitt er:
    – Jeg jobber ikke MED verken Mikke Mus, Fantomet, Lynvingen eller noen av de andre kjente tegneseriefigurene, men med betydningen tegneserienes verden hadde og har hatt på meg gjennom barndommen. Hvilken betydning de fortsatt har på meg? Følelser de vekker? Glemte minner? Fantasiene jeg den gang gikk rundt med? Og kanskje viktigst av alt – hva som fortsatt er igjen av meg, den originale meg, fra den gang da.

    Tenk bare på hvor stor betydning tegneseriene har hatt på mennesker! At selv nå, 50 år etter sin død, er Walt Disney kanskje det fremste symbolet på amerikansk kultur, og det ville i det hele tatt vært vanskelig å forestille seg en verden uten det han og andre med ham skapte. Deres verden, formet min verden!


    Ronny Bank ikledd sitt maleforkle.

    – Banknavnet kommer fra Danmark. I Norge var det mor, far, søster og jeg som het Bank, men nå heter også mine tre barn på 6-, 10- og 12 år Bank i tillegg til 20-30 andre, forteller billedkunstner Ronny Bank med maleforkleet på. Han viser vei: inn ei dør inne i kjøpesenteret Magasinet, opp ei trapp til loftsetasjen og inn i atelieret, eller studioet, som Ronny selv kaller det.

    To rom er fylt med kunst, malesaker og to store lenestoler, som vi synker godt nedi. Det er lunt og stille i Ronnys studio med utsikt over byens tak. Her kan kreativiteten blomstre, og den ene veggen er fylt med utallige skisser som kanskje blir levedyktige malerier etter hvert.


    Billedkunstneren Ronny Bank jobber med betydningen tegneserienes verden hadde og har hatt på ham gjennom barndommen. 

    Rabagasten Ronny
    – Jeg var et hyperaktivt barn. Adrenalinkick var viktig for meg. Jeg måtte ha spenning, var oppsøkende og utagerende: gjorde et brekk som 10-åring, røyka som 11-åring, vanket i rusmiljøet rundt jernbanestasjonen som 15-16-åring og var en del av housemiljøet på tidlig 90-tallet, forteller en åpenhjertig Ronny Bank.

    – Mange av vennene fra den tida har det gått gærent med eller de er døde. Jeg var en ensom ulv, og først i sjette klasse kunne jeg lese. Jeg har dysleksi, men jeg visste at jeg ikke var dum. Har heldigvis god selvtillit og jeg skulka aldri skolen, sier Ronny, som forteller at han fikk meget godt i sløyd og lite godt i alle andre fag.

    Som 17-åring kom Ronny, som den yngste elev noen sinne, inn på Westerdals Reklameskole i Oslo.

    – Reklameskolen gikk for å være Europas vanskeligste markedsføringsskole, og jeg var sju år yngre enn de andre. Det var hardt press og lange dager, og halve klassen gikk på kokain. Vi lagde annonser og filmer, og fikk tilbud om godt betalte jobber, men jeg takket nei, da jeg ikke var klar for å spy ut ideer. Dessuten har jeg autoritetsproblemer og ønsker ikke at noen skal bestemme over meg, forteller Ronny, som reiste til England og gikk ett år ved den fireårige Birmingham Institute of Art and Design.

    – Dette kan jeg gjøre bedre sjøl, tenkte jeg, og slutta på skolen. Så gikk det slag i slag. Nå har jeg i 20 år gjort det jeg har lyst til, forteller Ronny.


    Hender skaper med pensler fargerike malerier.

    Infarktet satte punktum
    Ronny Bank har hatt to hjerteinfarkter, i 2010 og 2012.

    – Da jeg fikk mitt første infarkt, trodde jeg det var utbrenthet. Det hele var selvforskyldt: kaffe og boller, lite trening, røyking, jobba 100 timer i uka, ja, jeg drev rovdrift på min 39-årige kropp. Andre gangen fikk jeg et massivt infarkt, det var fire timer med sinnssyke smerter og jeg ble operert. Heldigvis ble jeg lite skadet takket være at jeg var så ung, men etterpå fikk jeg panikkangst, forteller Ronny Bank, som da tok et sunnere livsvalg.

    – Jeg fjernet alle negative ting: Spiser sunt, er vegetarianer, sover mye, trener yoga, løfter vekter og løper. Har gjennomført periodisk faste én til to ganger i året siden jeg var 16 år, og akkurat nå lever jeg på vann og litt kaffe. Sultfølelsen forsvinner etter tre dager, og etter å ha fastet i 10-21 dager er jeg ren i kroppen og superenergisk. Huet jobber hele tida og tar aldri fri, forteller Ronny og tar en slurk kaffe.

    – Jeg er 24 timers kunstner og har alltid skissebøker i nærheten. Jeg har ideer til sju Ronny-er, men jeg er blitt flinkere til å koble av og stresser ikke. Tidligere jobbet jeg også om natta, men nå jobber jeg i studio fra klokka 9.00-16.00. Infarktet har vist seg å være hell i uhell. Ronny 2.0 er en helt annen enn Ronny 1.0 når det gjelder alt. Tidligere ofret jeg det meste og de fleste, familie og venner, levde fra hånd til munn, og tok strøjobber som blant annet bartender. En livsstil jeg ikke ønsker tilbake. Jeg er flink til å glemme dritt, har det bra nå og har lagt infarktene bak meg, forteller Ronny i 2.0-versjon.


    Ronny Bank har orden i malesakene sine.

    Inspirert av egen oppvekst
    Tidligere var Ronny Bank med i fellesatelieret Arena Vestfossen sammen med blant annet Morten Viskum, Karl Gundersen, Jon Mihle, Rune Guneriussen, Stojan Minev og Anette Borge, hvor hver og én stod for sitt.

    – Jeg lever av å være billedkunstner, og det går bra. I januar fikk jeg superflinke Elsa Einarsdottir som agent, da det ikke er mulig for meg å gjøre dette sjøl. Jeg er ikke flink til å selge meg sjøl heller og med en agent får jeg frigjort tid til å male, sier Ronny, som nå går solo.

    Ronny Bank er i dag representert i rundt 40 gallerier, og har drevet med nettsalg i et halvt års tid.


    Kunstneren med skråblikk på Lynvingen eller som han også kalles, Batman.

    – Min inspirasjonskilde er min egen oppvekst. Jeg satt på rommet og leste tegneserier, blant annet Fantomet. Jeg bruker det jeg føler for i mine malerier, om det er Lynvingen, Lille My eller Pondus. Dette er for meg portrettmaling og ikke plagiat. Selskapet som utgir Pondus stevnet meg for plagiat én gang, men det ble 1-0 til Bank. Sjøl synes jeg det er kjempeartig når jeg sjøl blir plagiert, sier Ronny Bank med et smil, og viser fram plagiatet av ett av sine bilder på mobilen:

    – Finnes ikke noe som ikke er gjort før, og det kommer alltid noe nytt fram i et plagiat. Personlig vet jeg ikke hva kunst er, og jeg skjønner mindre og mindre av det. Jeg gjør det jeg har lyst til. Akkurat nå lager jeg et stort bilde til Kunstsenteret, hvor temaet er et kritisk blikk på kunsten. Jeg er kritisk til meg sjøl og vet at jeg ikke er den flinkeste gutten i klassen.


    Et utvalg av Banks skisser, tegninger og malerier av tegneseriefigurer.

    Nakenhet med humor
    – Kunstnere er som andre yrkesgrupper. Det er sjalusi og baksnakking i kunstverden, men disse kunstnerne forholder jeg meg ikke til. Andre er kjempehyggelige, hjelpsomme og unner andre suksess, sier Ronny Bank, som legger ting bak seg og ser framover:

    – Malte portretter tidligere, men jeg har fjernet sporene, kastet eller pakket dem bort. Det blir tegneserieutstilling hos Gulden Kunstverk i januar, så for tida jobber jeg med enkeltstående bilder. Jeg så for meg en naken Obelix. Humret og lo da jeg laget grovskisser av ham. Skissene ble senere til et Obelix-maleri. Noen bilder har jeg allerede gjort ferdig til utstillingen, andre ikke, sier den tidligere gameren Ronny, som kanskje er mest fornøyd med tegneseriefiguren Super Mario, også han er avkledd.


    Ronny Bank maler “nakent” med glimt i øyet.

    – Senere skal jeg ha utstilling hos Athene, hvor tegneseriefiguren Modesty Blaise og mine egne erotiske og actionfylte minner til henne blir tema. Jeg kler folk nakne. Viser aktbilder, hvor nakenheten har en humoristisk snert. Bildet kan inneholde humor, sarkasme eller ha glimt i øyet. Mine bilder er ikke spesielt politiske, og ingen behøver å tolke mine bilder. Jeg maler fordi jeg har glede av det sjøl, og jeg synes prosessen er mest interessant. Den er impulsiv, morsom, spennende og fargerik, sier Ronny, som gjerne skulle hatt andre til å male ferdig bildet.

    Den nakne sannhet er at sexolog er ett av yrkene Ronny Bank kunne tenke seg, men et postkort han fikk av moren som 12-åring gav ham et kick og gjorde at han valgte å bli kunstner.


    Den ene veggen i loftstudioet er fylt med utallige skisser som kanskje blir levedyktige malerier etter hvert?

    Lidenskapelig matelsker
    Prest og kokk var også noen yrker Ronny Bank smakte på.

    – Jeg er interessert i religion og er glad i å lage mat, og hobbyen min er å tilegne meg informasjon om mat. Jeg kan gå i flere timer å se på matvarer og finne ut hva de inneholder av vitaminer, tilsetningsstoffer med mer. Her kan du se matboden min, sier Ronny, og henter fram et bilde av matboden.
    Hermetikk, glass, esker, flasker og poser står pent ved siden av hverandre eller oppå hverandre i sirlige stabler. Hylle på hylle. Her er ingenting overlatt til tilfeldighetene: utvalget er stort og det er orden i rekkene.

    – Matvarene er plantebaserte. Matboden og kjøkkenet er mitt domene. Jeg lar det også gå prestisje i ungenes matpakker. Her forekommer det ikke kjøttpålegg, understreker Ronny, som ønsker at ungene skal bli glad i et sunt kosthold. Ungene ja, Ronny vil nok råde sine etterkommere – hvis de ønsker å gå kunstens vei – til å velge det som hobby og ikke som yrke.

    – Men vil de bli kunstner, så skal jeg støtte dem 100 prosent. Gjør som du vil, bare du er snill og grei, sier jeg. Uansett ikke surr bort livet på tull, lev vel og verdig, understreker pappa Ronny, som selv satte seg to mål som han ønsket å gjennomføre i løpet av 10 år:

    1)    Omsette for én million kroner
    2)    Tre prosent av Drammens befolkning skal vite hvem Ronny Bank er


    Ronny Bank ved Drammenselvas bredder.

    Omsettingen gikk i oppfyllelse. Hvor mange som i dag vet hvem Bank er, er ikke godt å vite, men det blir flere og flere som legger merke til ham og hans kunst.

    – Som kunstner lever jeg av et publikum, som har lyst til å kjøpe det jeg lager. Publikumspleie er naturligvis viktig, så jeg kan ikke sitte gjemt i kjelleren eller på loftet og sutre at ingen finner meg. I 2010 hadde jeg en stor bunke med regninger og det var et økonomisk stress. I 2011 forsvant regningsbunken og siden 2012 har salgstallet gått oppover. Det er deilig å slippe engstelsen for ikke kunne betale regninger, sier Ronny Bank, som i dag opplever at mange dører står åpne og ønsker ham og hans humoristiske kunstverk velkommen inn i varmen.


    Ronny Bank poserer foran én av sine fargerike vegger.

    Publisert i Byavisa Drammen side 1 og side 34-35.

    Separat utstillinger (i utvalg fra siste 10 år)

    2018 Galleri Arctandria, Oslo, Norge.

    2018 Hurum Galleriet, Tofte, Norge.

    2018 Veien Kulturminnepark, Hønefoss, Norge.

    2017 Galleri WannaBe, Lyngdal, Norge.

    2017 Hallingdal Museum, Nesbyen, Norge.

    2017 Sigdal Museum, Prestfoss, Norge.

    2017 Galleri Graff, Festivalkunstner, Askim, Norge.

    2016 Det Gylne Snitt, Oslo, Norge.

    2016 Portaasen, Wildenveys Rike, Mjøndalen, Norge,

    2016 Galleri Athene, Drammen, Norge.

    2015 Soli Brug, Sarpsborg, Norge.

    2015 Galleri ArtGate, Jessheim/Sandvika/Skøyen & Oslo, Norge.

    2014 Fet Kunstforening, Fetsund, Norge.

    2014 Skedsmo Kunstforening, Lillestrøm, Norge.

    2014 Galleri Art Gate, Oslo/Sandvika & Lillestrøm, Norge.

    2014 Galleri IUC, Bryne, Norge.

    2013 Rælingen Kunstforening, Rælingen, Norge.

    2013 Galleri Athene, Drammen, Norge.

    2013 Galleri E. Gabrielsen, Oslo, Norge.

    2012 Galleri Art Gate, Oslo/Sandvika & Lillestrøm, Norge.

    2012 Galleri Finert, Tjuvholmen/Aker brygge, Oslo, Norge.

    2012 Rælingen Kunstforening, Rælingen, Norge.

    2011 Galleri Grette, Hov i Land, Norge.

    2011 Land Museum, Hov, Norge

    2011 Galleri E, Lillehammer, Norge.

    2010 Nasjonalgalleriet, Sofia, Bulgaria.

    2010 Galleri Athene, Drammen, Norge.

    2009 Axelborg/Bojesen, København, Danmark.

    2009 Secher & Scott, København, Danmark.

    2009 Galleri Athene, Drammen, Norge.

    Gruppe/kollektiv (i utvalg fra siste 10 år)

    2018 Bryggeutstillingen, Rakvåg, Norge.

    2018 Buskerud Kunstsenter, Stipendutstillingen, Drammen, Norge.

    2018 Vårutstillingen i Nittedal, Nittedal, Norge.

    2017 Novemberutstillingen, Drammen, Norge, juryert.

    2017 Vårutstillingen i Nittedal, Nittedal, Norge.

    2017 Galleri Art Gate, «popart 2017», Oslo, Norge.

    2016 Vårutstillingen i Nittedal, Nittedal, Norge.

    2016 Galleri IUC, Høyhuset, Bryne, Norge.

    2015 Bryggeutstillingen, Rakvåg, Norge.

    2015 Vårutstillingen i Nittedal, Nittedal, Norge.

    2015 Diverse LIONs utstillinger, Norge.

    2015 Galleri Bergly, Kragerø, Norge.

    2014 Novemberutstillingen, Drammen, Norge, juryert.

    2014 Galleri Zink, Lillehammer, Norge.

    2014 Vårutstillingen i Nittedal, Nittedal, Norge.

    2014 Galleri Nelly, Hokksund, Norge.

    2014 Rana Kunstforening, Mo i Rana, Norge.

    2014 Kunstsenteret i Buskerud, Drammen, Norge.

    2014 Fet Kunstforening, Fetsund, Norge.

    2014 Diverse LIONs utstillinger, Norge.

    2013 Vårutstillingen i Nittedal, Nittedal, Norge.

    2013 Rælingen kunstforening, Hov, Norge.

    2013 Novemberutstillingen, Drammen, Norge, juryert.

    2013 Oslofjorden Kunstsenter, Drøbak, Norge.

    2013 Galleri E. Gabrielsen, Oslo, Norge.

    2013 Kunstsenteret i Buskerud, Drammen, Norge.

    2012 Novemberutstillingen, Drammen, Norge, juryert.

    2012 Rælingen kunstforening, Rælingen, Norge

    2012 Kunstsenteret i Buskerud, Drammen, Norge.

    2011 Galleri Haavik, Kristiansand, Norge

    2011 Land Museum, Dokka, Norge.

    2011 Galleri Athene, Drammen, Norge.

    2010 Lessedra Art Gallery, Sofia, Bulgaria.

    2010 Grette Galleri, Hov, Norge

    2009 Galleri Athene, Drammen, Norge.

    2009 Rælingen Kunstforening, Løvenstad, Norge

    2009 Kunstgalleriet-Odense, Odense, Danmark.

    2008 Galleri Rosendal, Bergen, Norge.

    2008 Magasinet, Drammen, Norge.

    2008 kunst rett Vest, Drammen, Norge.

    2008 Spiraltoppen, Buskerud, Norge.

    Innkjøpt (i utvalg)

    Harstad fylkesbibliotek, NOR Bohus, Portaasen, Drammen kommune, NRK, Brandenga skole, Oktan, Bakken Motor, Magasinet Drammen, Aronsløkka skole, Øvre Eiker Energi, NAV Drammen, Øvre Eiker kommune, Anton B. Nilsen Eiendom, Advokatkontoret Kruse, Fagbokforlaget, Advokatene Hals & Barfod, Barneombudet, Rosa sløyfe aksjonen, Sector Senter, Dagbladet, OBOS, Geelmuyden Kiese, Norske Veritas, Farmandsprisen 2012, Universitetet i Nordland, Den Norske Ambassaden, Riksrevisjonen, Bulgarian National Audit Office, Sande kommune, Hole kommune, Buskerud sentralsykehus, Vestregionen, Øvre Eiker Rådhus, Åskollen skole,  Drammen kommune ved Lindrende enhet, Drammens Teater, Union Eiendom, Sparebanken Øst, Buskerud fylkeskommune, Byen Vår Drammen med flere.

  • Reparasjon av maleri – 1805

    Regningen er fra maler Peder Larsson på reparasjon utført i den svenske Skråmåla kirke – år 1805.

    Regningen lyder:

    • Gjort himmelen mer klar i øst                                  3,10
    • Hengt fire engler opp i sakristiet                             4,60
    • Satt ny hale på slangen i paradiset                          2,20
    • Gjort helvete mer brennende                                  3,20
    • Laget nye sår på Lasarus                                         1,70
    • Oppfrisket det falmete på Eva                                1,00
    • Satt ny pung på Judas Iskariot                                1,75
    • Satt ny nese på fire evangelister                             6,60
    • Overmalt yppersteprestens septer fire ganger       3,50
    • Forbedret de babylonske skjøger                           2,25
    • Satt ny purpur på Johannes                                    3,50
    • Satt nye klør på Satan                                             2,35
    • Kittet en sprekk i jomfru Maria                               2,15
    • Satt nye bryster på Magdalena                               3,10
    • Satt nytt hode på Adam                                          1,80
    • Pusset den hellige jomfru grundig foran og bak
      og laget et nytt barn til henne                               32,00Til sammen                                                             74,80

     

     

  • Håkon Gullvåg – omreisende billedkunstner

    Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

    Håkon Gullvåg er kjent for sin kirkekunst og sine portretter av kjente personer i Norge.

    Fakta:
    Maleren Håkon Gullvåg er født 20. februar 1959 i Trondheim. Han kommer fra en familie med interesse for musikk, litteratur og journalistikk, og selv viste han tidlig evner innen tegning og maleri.

    Gullvåg er kjent for sine portretter, og for sine egenartede bilder med fremmedgjorte mennesker i litt dystre landskaper og bilder med fantasifulle scenarier.

    Gullvåg begynte som 17-åring på Kunstakademiet i Trondheim. På grunn av sin unge alder måtte han nøye seg med kveldsundervisning det første året. Han hadde da allerede i fire år fått malerundervisning, god støtte og oppmuntring av Roar Matheson Bye.

    Fra 1977 ble han student på heltid hos Georg Suttner, som fikk stor betydning for Gullvågs kunstneriske utvikling i denne perioden.

    Gjennombruddet kom i 1981, da Nasjonalgalleriet kjøpte maleriet Trehesten. Et nytt gjennombrudd i 1983 med hans første utstilling i Galleri Dobloug i Oslo. Siden den gang har Gullvåg hatt en sentral plass innen norsk billedkunst.

    Håkon Gullvåg er kjent for sin kirkekunst og sine portretter av kjente personer i Norge: Wenche Foss, Arve Tellefsen, Leif Ove Andsnes, Erik Fosnes Hansen, Thorbjørn Jagland, Lars Saabye Christensen, Rolv Wesenlund, biskop Finn Wagle, Lucy og Carsten Smith og Mariss Janson for å nevne noen. Han har en stor portrettproduksjon, og har planer om å lage et nasjonalt portrettgalleri. Gullvåg skapte debatt med sine portretter av kong Harald V i 2000 og dronning Sonja i 2002. Etter hvert har han malt fire portretter av kongen og tre portretter av dronningen.

    I tillegg har han portrettert en lang rekke kunstnere og samfunnstopper, og arbeider med en serie portretter av samtlige 300 paver. Han lager ofte en hel serie portretter av samme person: laget 12 versjoner av tidligere Dagbladet-redaktør Arve Solstad, under tittelen 12 forsøk på et redaktørportrett.

                                                                                Portretter av kong Harald V malt i 2000 og dronning Sonja i 2002. Maleriene henger i Oslo rådhus.

    Gullvåg har arbeidet med kirkekunst siden 1995. Med altertavlen i Seegård kirke i 1997 som det første, større arbeidet, i tillegg har han laget bispekåpe til Nidaros biskop, samt andre kirketekstiler og kirkeutsmykninger.

    Han har illustrert Oscar Wildes roman Bildet av Dorian Gray og Knut Hamsuns roman Pan. Sammen med Håkon Bleken laget han i 1997 en utvendig veggdekorasjon på Svartlamoen i protest mot Trondheim kommunes planer om å sanere området.

    I 2010 åpnet Gullvåg utstillingen Terra Sancta i Beirut. Den ble senere vist som vandreutstilling i Syria og Jordan. To av bildene, Invasion Tritych og The Flag, framstiller israelsk invasjon av Gaza i 2008.

    Håkon Gullvåg mottok Sør-Trøndelag fylkes kulturpris i 2000. I 2016 ble han utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden for “fremragende innsats som kunstner”.


    På Svartlamon i Trondheim er det en iøyefallende husvegg, et maleri av Håkon Gullvåg og Håkon Bleken.

    Håkon Gullvåg pendler mellom Trondheim og Oslo hver uke – her unner han seg en liten benkehvil.

    Håkon Gullvåg har atelier i Trondheim, i et 1.300 kvadratmeter stort trafobygg, og i Oslo, på Ekely – kunstnerboligen som tidligere har huset blant annet Edvard Munch, Thorbjørn Egner og Nils Aas – og pendler ukentlig mellom byene. Han er tilknyttet Galleri Ismene i Trondheim og Galleri Dobloug i Oslo.

    – Jeg er litt nomade og driver et såkalt vekselbruk mellom disse byene. Lager større bilder og utsmykningsoppgaver i Trondheim, mens grafikk og portretter til offentlige bygg lages i Oslo, forteller Håkon Gullvåg, og legger til at han også jobber mye i Italia og Kina:

    – I Italia er det prosjekter med kirkekunst, og i Kina har jeg hatt 26 utstillinger siden 2009.

    Kineserne finner en klangbunn i Gullvågs bilder, som kommuniserer godt og som de tydeligvis kjenner seg igjen i. I årenes løp har flere europeiske malere latt seg inspirere av Østen, blant annet Vincent van Gogh.

    – Å jobbe med slike utstillingssykluser i museer og gallerier er non-profitt, da de er rene visningsprosjekter. Jeg får bildene mine i bøker, i kunsttidsskrifter og på nettet. Planlegger nå ei bok om mine 10 spennende år i Kina, sier Gullvåg.

    Håkon Gullvåg blar i boka, hvor kirkekunsten hans i Nidarosdomen er avbildet. Nå planlegger han å utgi ei ny bok om sine 10 spennende år i Kina.

    Inspirerende reiser
    – Jeg tar med meg elementer fra reisene, som på sikt vil prege bildene mine. Samt hele tida å dyrke det jeg holder på med, slik at jeg får et renere resultat, sier Håkon Gullvåg.

    Den rødskimrende Magnuskatedralen ligger majestetisk til på en høyde og kan ses fra store deler av Kirkwall på Orknøyene. I katedralen henger portrettet av St. Magnus malt av Håkon Gullvåg.

    Gullvåg laget i 2001 altertavla Korsvandringen i nye Konnerud kirke, i Nidarosdomen har han en permanent utstilling og han har laget portrettet av St. Magnus i Magnuskatedralen fra 1137, Kirkwall, på Orknøyene. I 2017 markerte Orknøyene at det er 900 år siden Magnus Erlendsson Orknøyjarl døde. Jarlen led martyrdøden og ble senere helgenkåret, og er i dag øyenes «nasjonalhelgen».

    Kirkeutsmykningen Korsvandringen i nye Konnerud kirke i Drammen, der Jesus vandrer med korset på Golgata.

    Moderne kunst i en moderne kirke
    Konnerud nye kirke ble vigslet 6. oktober 1996 av biskop Sigurd Osberg. Kirkens altertavle er malt av Håkon Gullvåg og ble innviet 18. februar 2001. Alterbildet er rikt på symboler, og er ment å være en visuell forkynnelse.

    Kunstneren selv er fornøyd med verket sitt. Han ønsket å skape et samspill mellom arkitekturen og det innholdsmessige i rommet, og det syns han at han har greid gjennom altertavla:

    – Resultatet ble som jeg hadde håpet på. Kirkerommet i Konnerud kirke er stort og hvitt. Det trengte et svar.

    Via Dolorosa, Jesus lidelsesvei til korset
    Den som besøker Jerusalem i dag, kan følge Jesus på han lidelsesvei til korset. Via Dolorosa er delt opp i fjorten stasjoner. Det er disse fjorten stasjoner som hver danner et motiv i frisen rundt det sentrale motivet fra måltidet med emmausvandrerne i Konnerud kirkes altertavle. Rundt hovedmotivet har maleren gjengitt de fjorten stasjonene på vei mot korsfestelsen. Motivene er montert nesten som en tegneserie, og skal “leses” fra øverste venstre hjørne og rundt med klokka:

    1. Jesus dømmes til døden.
    2. Soldatene slår Jesus og setter på ham tornekronen.
    3. Jesus faller første gang under vekten av korset.
    4. Jesus møter sin mor.
    5. Simon fra Kyrene blir tvunget til å bære korset.
    6. Veronica tørker svetten av Jesu ansikt.
    7. Jesus faller for andre gang.
    8. Jesus taler til Jerusalems døtre.
    9. Jesus faller for tredje gang.
    10. Jesus fratas sine klær.
    11. Jesus nagles til korset.
    12. Jesus dør på korset.
    13. Jesu legeme blir tatt ned fra korset.
    14. Jesus legges i graven.
    15. Jesus er stått opp fra graven. Emmaus-måltidet.

    Det sentrale motivet fra måltidet med emmausvandrerne.

    Det er alltid nye gallerier å fylle med bilder og flytting av prosjekter. Nå lar han kirkeprosjektet i Italia, som han startet med for 10-15 år siden, med utstillinger i kirker, klostre og gallerier “sove” litt. For nå starter han opp med nye prosjekter i Midtøsten.– I København og i Nasjonalgalleriet i Jordan har jeg også både utsmykninger, som er bygget opp med bibelske motiver, forteller Gullvåg, og legger til at kunsten hans fins både i Krakow og Jerusalem, Danmark og Italia.

    – Kirkekunsten har alltid vært viktig i kunsthistorien. Jeg ønsker å fortsette som kunstner, gå ut og inn av rommet, få forståelse og avstand. For meg kjennes det naturlig å jobbe med det meste og med de fleste: protestanter, katolikker og muslimer. Jeg jobber tett med palestinske kunstnere, sier Håkon Gullvåg, som forteller at i Amman henger Gazas fugler, et maleri knyttet til hans forhold til palestinernes situasjon.

    Kirkekunsten har alltid vært viktig i kunsthistorien, sier Håkon Gullvåg med Nidarosdomen i bakgrunnen.

    Den fortiede virkelighet
    – Krig preger malerkunsten, samt møter med palestinere og deres skjebne, blant annet i Gaza. Og uten israelsk guide får man fortalt en helt annen historie og får en helt annen opplevelse, forteller Håkon Gullvåg, som sier at det var sjokk å oppleve den fortiede virkeligheten.

    – Forskyvning av uretten har gjort noe med meg. Palestinerne betaler prisen. Ja, det er en dannelsesvekkelse som gir en politisk funksjon, selv om jeg ikke ser på meg sjøl som en person som er spesielt politisk opptatt, mener Gullvåg, og legger til:

    – Som kunstner, et vitne til hendelser, kan jeg heldigvis ytre meg ganske fritt. I Kina, Palestina og Egypt møter jeg kolleger og ser hvilken mangel på muligheter de har. Et samarbeid med disse kunstnerne kan bli starten på noe nytt og bedre, håper og tror Håkon Gullvåg.

    Håkon Gullvåg ser ikke på seg selv som en person som er spesielt opptatt av politikk.  

    Inntrykk endrer erkjennelse
    Selv fikk Håkon Gullvåg støtte og oppmuntring av blant annet lærerne John Anton Risan og Georg Suttner. Som nyetablert billedkunstner var deres varierte bakgrunn, erfaring og innflytelse viktig for ham.

    – Kunstakademiet i Trondheim gav meg et godt grunnlag med sine malerlærere med forskjellige ståsteder og fra forskjellige tidsepoker. Tre av dem var gode representanter for den europeiske malerkunsten fra 1920- til 60-tallet, minnes Gullvåg.

    – Det er vanskelig å plukke ut parallelle spor: portretter fra 90-tallet, kirkekunst fra slutten av 90-tallet og grafikk fra samme tid, sier Gullvåg, som fikk merke at mange hadde en mening når han malte de offisielle portrettene av kong Harald og dronning Sonja.

    – Å male en konge skaper alltid debatt. Et slikt statsportrett skal være representativt og ha en funksjon. Maleriet skal speile kongens tidsepoke. Derfor ønsket jeg å gjøre noe nytt og levende. Jeg tar foto og lager skisser, og med dette arbeidsgrunnlaget går jeg til atelieret, forteller Gullvåg.

    – Når oppdragsgiver velger meg som kunstner vet de hvem jeg er og hva jeg står for. Derfor står jeg ganske fritt, men vi diskuterer gjerne underveis i prosessen. Det skal være et fritt kunstverk, en slags balanselinje mellom kunstnerisk frihet og en forpliktelse. Så bygger jeg opp bildet og gjør det veldig spennende, forteller Håkon Gullvåg, som ønsker å lage et nasjonalt portrettgalleri.

    Billedkunstner Håkon Gullvåg foran Nidarosdomen. I domen kan man se en permanent utstilling av kunstneren, hvor han i 2005-2006 lagde flere skap, som fyller tidligere tomrom i veggene.

    Livets vekslinger
    – Det er kanskje i utlandet jeg treffer flest folk, da jeg er mer direkte på. Mange av disse er studenter, og kontakten er kanskje størst i forbindelse med kunståpninger. Da kan det til tider bli ganske intenst og slitsomt. I tillegg til selve åpningen er det gjerne møter og seminarer, lunsjer og middager – ja, det går gjerne i ett, sier Håkon Gullvåg og forteller at i Kina kan han åpne utstillinger i tre byer i løpet av svært kort tid.

    – Jeg synes livet inneholder store vekslinger. Det er en del ting jeg må gjøre. Kommunisere, organisere og drifte – ja, det er veldig mye å forholde seg til, sier Gullvåg, som synes han er privilegert:

    Gullvåg mener han er en priviligert person, som har et liv fylt med store vekslinger.

    – Jeg bestemmer jo det meste selv. Jeg arbeider intenst, men tar avbrekk og lader batteriene. Da reiser jeg og gjør hyggelige ting. Ja, jeg kan stikke av når jeg vil, sier Gullvåg, som nå også må stikke. Nye oppgaver venter. Håkon Gullvåg sier ha det og smiler i det store skjegget.

    Kunstneren går med raske skritt. Snart forsvinner han, kledd i en mørk og flagrende vinterfrakk, bak det massive byggverket Nidarosdomen.

    Publisert i Byavisa Drammen.

  • Håkon Bleken – formidler med pensel og penn

    Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

    Håkon Bleken har mye på hjertet, som han formidler både i bilder og i tekst. Maleren, kulltegneren og grafikeren er for lengst etablert som én av Norges viktigste samtidskunstnere.

    Fakta:
    Maleren Håkon Ingvald Bleken, født 9. januar 1929 i Trondheim, er allsidig i sin uttrykksform som i sine teknikker og motivvalg. Hans register spenner fra abstrakt maleri til akvareller og kulltegninger, fotografiske collager og oljemalerier.

    Bleken er utdannet fra Statens kunstakademi (1949–53), og arbeidet fra 1960-72 som førsteamanuensis ved Institutt for form og farge på NTH. I 1961-70 var han medlem av kunstnerfelleskapet Gruppe 5. Gjennombrudd som kunstner i 1971 med en serie kulltegninger kalt Fragmenter.

    Håkon Bleken er kjent for å bruke litterære verker som utgangspunkt for sine bilder: Doktor Faustus av Thomas Mann, Hedda Gabler av Henrik Ibsen og Prosessen av Franz Kafka vender han stadig tilbake til i sin produksjon. Menneskelig lidelse og samfunnsengasjement er sentrale temaer hos kunstneren.

    Det offisielle signingsbildet av Kong Harald V og Dronning Sonja henger i Stiftsgården i Trondheim. Bleken har portrettert flere kjente skikkelser, blant andre Kong Olav V og Wenche Foss. Bleken har vært illustratør til flere skjønnlitterære verker, og har laget illustrasjoner/malerier til Åge Aleksandersens plate Snöharpan.

    Som én av Norges fremste samtidskunstnere har han siden debuten i 1951 hatt en rekke separatutstillinger i landets viktigste gallerier. Han har betydelige utsmykningsoppgaver bak seg, blant annet i St. Olav katolske kirke, Olavshallen, Spjelkavik kirke, Oslo Konserthus og Sentralstasjonen i Oslo.

    Bleken har mottatt en rekke utmerkelser og priser for sitt kunstneriske virke: ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, og i 2009 forfremmet kongen Bleken til kommandør av St. Olavs Orden. I tillegg Gunnerusmedaljen, Anders Jahres kulturpris, Årets trønder og Neshornet, Klassekampens kulturpris.

    Håkon Bleken har utgitt tre bøker, og aforismene i teksten er hentet fra hans siste bok “I sannhet forfulgt av meg selv”.

    Selvportrett.

    Alt en kunstner skaper er selvportrett, og i stadig større grad etter hvert som tiden skrider frem.

    Høyt oppe i Byåsen, i Trondheim, har Håkon Bleken sitt hjem, og mye av tida bruker han i sitt atelier med fantastisk utsikt til byen og fjorden.

    – Har bodd her i 20 år, men huset er ikke stort nok, så jeg har enda et hus i nærheten, hvor jeg lagrer bilder, forteller Bleken, som har et kjempestort arbeidsbord, og malerier på gulvet eller stablet opp langs veggene. Pensler og maling er innen rekkevidde. Her er det bare å gripe arbeidsredskapen når inspirasjonen og arbeidslysten kommer.

    Kaffe og wienerbrød er på plass. En opplagt Bleken, som kom hjem fra utstillingsåpninger i Molde og Oslo kvelden før, skjenker i kaffe.

    Jeg er tre-fire år gammel. Mor tar kraftig omkring meg, og sier: “Du må aldri bli voksen, Håkon”. Av og til får jeg en følelse av at hun ble skammelig bønnhørt.

    Et stort atelier som tar inn mye lys – helt ideelt for en kunstner. Her er det et fantastisk utsyn over byen og fjorden.

    Huset til Håkon Bleken badet i sol.

    Beste tida i livet
    – Den beste tida i mitt liv hadde jeg som lærer i 10 år på Arkitekthøyskolen (Blekens far var arkitekt og rektor ved yrkesskolen). Det var morsomt å undervise, og når jeg underviste lærte jeg å uttrykke meg verbalt. Skolen hadde et veldig hyggelig miljø med godt samspill og motiverte elever, minnes Håkon Bleken, som mener han ser stor forskjell på sine tidligere malerier fram til dagens:

    – Jeg har alltid tegnet og tegnet. Å male har vært morsomt, lærerikt og interessant. Erfaringene man får med årene gjør at arbeidet blir klarere og sikrere. Mennesker som liker yrket sitt, blir bedre.

    Hverken hat eller kjærlighet er drivkraften i meg, men raseriet.

    Håkon Bleken griper sin pensel.

    Utstillinger på rekke og rad
    – Jeg skal ha utstilling i Rosendal i mai og august. Og utstilling på Høvikodden i november. Jeg har mange bilder å velge blant, og noen ganger henter galleriet selv bilder, forteller Håkon Bleken, som tidligere malte hver eneste dag.

    – Det gjør jeg ikke lenger, da det er slitsomt å male, sier Bleken, som nettopp har fylt 89 år.

    Håkon Bleken er flink til å holde seg i form, og hver dag går han tur i marka og da gjerne rundt et vann.

    – Jeg har alltid gått tur. Med ett unntak, da jeg pådro meg hjernerystelse etter et fall. Da lå jeg på forskjellige sykehus i to år, minnes Bleken.

    Håkon Bleken reiser gjerne både innen- og utenlands for å se kunst og arkitektur. Galleriet Louisiana utenfor København besøker han gjerne, og han har selv hatt utstilling i Det runde tårn i København.

    – Jeg har nettopp stilt ut grafikk i galleriet i Holmsbu sentrum, forteller Bleken, som roser Holmsbu Billedgalleri med Henrik Sørensens samlinger, som ligger vakkert til i skogen.

    Du må ville mer enn du evner skal det bli til noe.


    Å rydde litt i malesakene hører med.

    Kritikk og refusering
    – Gode kritikker gir glede, innrømmer Håkon Bleken, og om han tar seg nær av dårlig kritikk, kommer an på hvem avsenderen er.

    – Jeg ble refusert 10 år på rad i Høstutstillingen, men man må ikke gi opp. Jeg takker ofte nei til portrettmaling, da det er litt kjedelig. Uansett må vedkommende ha karakteristiske trekk, sier Bleken.

    Bak hans rygg står et stort portrettmaleri av teaterregissør Kjersti Horn. Bildet er malt etter et fotografi, og Horn vet at hun er blitt foreviget av Bleken.


    Maleriet av teaterregissør Kjersti Horn er nettopp ferdig.

    – Vi var sammen i NRKs Brenners bøker, og jeg er nettopp ferdig med maleriet. Hadde lyst til å male det, sier Bleken, som per i dag ikke vet hva han vil gjøre med maleriet. Kanskje det til slutt havner i Horns stue?

    Det tok cirka 35-40 år før Håkon Bleken kunne leve av malerkunsten, og heldigvis er det en del økonomisk støtte å få for utøvende kunstnere.

    – Kunstnerlønn må man søke på og ha noe å vise til, sier Bleken, som forteller at han i vår digitale verden, hvor mange eldre blir skjøvet ut, har en regnskapsfører som ordner det meste.

    En samling briller ligger på vent i vinduskarmen.

    Ukentlige konsertopplevelser
    Håkon Bleken er musikkinteressert, og var en god venn av komponist Arne Nordheim.

    – Jeg har malt mange bilder av Arne, og besøkte ham på Grünerløkka syke- og aldershjem. De siste årene av sitt liv led han av demens og Parkinson, og det var vondt å se. “Jeg tok noen fotografier med mitt enkle kamera. Gid jeg fikk til å male et bilde eller to av ham. En mann jeg er uendelig glad i og stor takk skyldig, skriver Håkon Bleken i sin siste bok og legger til: Har malt tre bilder av Arne. Uttrykksfulle, med dette hjelpeløse over seg som gjorde så sterkt et inntrykk på meg”.

    – Jeg går på konsert hver torsdag i Olavshallen, hvor de spiller klassisk musikk. Av og til hører jeg også på musikk når jeg maler, sier Håkon Bleken.


    Akkurat nå er det en utstilling i Oslo med Håkon Blekens kulltegninger med døden som tema.

    Liker bestillinger innenfor rammer
    – Nå har jeg utstilling med kulltegninger med døden som tema i Oslo. Det kommer fra tid til annen forespørsel om utstillinger, hvor motivvalget er fritt. Da setter jeg meg ned, tenker, skisserer – ja, valgfriheten gir mange muligheter, sier Håkon Bleken, som synes det er morsomt med bestillinger innenfor visse rammer.

    – Slik var det når jeg skulle lage glassmaleriet i Spjelkavik kirke også. Der fikk jeg noen rammer og så jobbet jeg ut fra det, sier Bleken, som naturligvis synes at enkelte ting han har laget er bedre enn andre: slik som kulltegningene i Konserthuset.

    – Og seks-sju malerier som står i Nasjonalmuseet og kulltegninger, som jeg er spesielt fornøyd med. Blant annet motiver fra krigen, sier Bleken.

    Det som samler en nasjon er uenighet. Slik er demokratiet.

    Håkon Bleken er raus med ros til malerkolleger i inn- og utland.

    Roser drammensmalere
    – Vi kunstnere her i byen har ikke mye omgang med hverandre, men vi treffes på åpninger og liknende. Jeg lar meg inspirere av malerkolleger. Beundrer Arne Ekeland (1908-94), og drammensmalerne Bård Brodersen (1927-2001) og Kåre Øijord (1921-2016). Øijord var vidunderbarn på akademiet. En hyggelig og flink fyr. Ham husker jeg godt, minnes Bleken, og legger til:

    Maleri av Kåre Øijord, som henger i Drammen rådhus.

    – Gunnar S. Gunnersen (1921-83) med sine tresnitt og Oddmund Raudberget med sine fantastiske treskulpturer. Pablo Picasso (1881-1973) var også en fantastisk kunstner, men ham møtte jeg aldri, sier Bleken, og legger til:

    – Jeg begynte å male i 16-års alderen – mange tegner i den alderen og mange slutter. Jeg fortsatte å male, så jeg sier gjerne at jeg aldri har begynt og aldri har sluttet.

    Kunstens vesen er å uttrykke seg, ikke å påstå.


    En vakker byste av Håkon Bleken, laget av Nils Aas, har en sentral plassering på skrivebordet.

    Malerkunsten blir vanskeligere med årene
    – Jeg synes vi i Norge er et foretrukket folkeferd, ja, vi er heldige. Dette setter jeg pris på. Skandinavia er et rolig hjørne. Jeg er glad i stillhet og kan være på hytta i nærheten av Levanger i mange uker, sier Håkon Bleken, som vil fortsette å male.

    – Det blir vanskeligere og vanskeligere å male når man kan det. Det er mange fallgruver, som man ikke så tidligere, sier Bleken, som forteller at all konsentrasjonen ofte gjør ham trøtt.

    – Å klistre opp collager, hvor jeg jobber på gulvet, er slitsomt i min alder. Og å administrere utstillinger og liknende, sier Bleken, som mener han har et bra forhold til publikum.

    Håkon Bleken var til stede på åpningen av sin utstilling i Romsdalsmuseet.

    – Jeg selger godt i Oslo, og jeg prissetter bildene mine etter hva som er passende for meg. I Trondheim selger jeg dårligere, da de er litt tregere her. Vestlandet og Oslo derimot, der er det mange kunstinteresserte, mener Bleken.

    – Det har vært mye arbeid i alle år, men det har vært morsomt å arbeide, ja, en velsignelse, og jeg er heldig som har et slikt langt liv og er blitt mer og mer populær med årene. Den som ikke forandrer seg er ferdig. Utvikling er viktig, det har noen av de store skjønt, sier Bleken og trekker fram noen kvinnelige kunstnere han liker:

    – Vanessa Baird er en fin kvinnelig billedkunstner. Käthe Kollwitz, Else Hagen og Inger Sitter er alle store kvinnelige kunstnere. Sitter jobbet jeg sammen med. Vi hadde et galleri sammen, men hun trakk seg fra samarbeidet. Personlig synes jeg kvinner og menn blir likt behandlet som billedkunstnere. At kunsten er variert er det beste. Bare se på andre arbeidsplasser. Det er best at begge kjønn er representerte.

    Den store kunstner sier alltid: Ja, dette er strålende, men det er likevel noe større bak. Dét er den absolutte ydmykhet.


    Det er ekstra hyggelig å lese et håndskrevet kort eller brev.

    På Svartlamon i Trondheim er det en iøyefallende husvegg, et maleri av Håkon Bleken og Håkon Gullvåg.

    Byutvikling fører til sinte leserbrev
    – Jeg synes det er mye dårlig byutvikling i Trondheim med fortetting av bygninger, som fører til mangel på lys og luft. Det er et utrolig flott lys i Trondheim på seinsommeren, sier Håkon Bleken, som lett tar til pennen og skriver for hånd leserbrev til avisa hvis det er noe han brenner for.

    Trondhjems problemer er mange. De største sitter i Rådhuset.

    Adresseavisa i Trondheim er den heldige mottaker av håndskrevne leserbrev fra Håkon Bleken – en mann med meningers mot.

    – Kjempedumt at de la ned trikken i 1978, og jeg synes mye av dagens byutvikling er vanstyre. Jeg går mange turer i byen, langs Nidelva og ved havna, ser på folk og bygninger. Eller jeg treffer Sissel, kjæresten min, sier Bleken, som aldri føler seg ensom.

    Blekens eget forslag til billedtittel: Nå skriver Håkon Bleken et nytt, sint leserbrev! Med pensel og penn uttrykker kunstneren sitt alltid nærværende samfunnsengasjement.

    Håkon Bleken tilbyr skyss til sentrum.

    – Hør fuglene i buskene der borte. Jeg mater dem. Nå går vi snart inn i den fineste årstida, våren, med sitt stigende lys, sier Bleken poetisk, og vrir om tenningsnøkkelen. Stødig kjører han nedover de bratte bakkene i Byåsen. Min kommentar om at han kjører mye bedre enn bysbarnet, sangeren Otto “En grønnmalt benk” Nielsen (1909-82), ler han godt av og forteller at det skal han huske.

    Å ta igjen mot kritikk er meget risikofylt, selv om du har aldri så rett. Jeg har levd lenge nok i kunstmiljøet til å vite at mesteparten av det består av kameraderi, hevn og hat.

    Dagen etter dette intervjuet mottok Håkon Bleken Trondheim bys hederspris med begrunnelsen: “Kunstneren Håkon Bleken er én av Norges fremste samtidskunstnere. Han er representert i sentrale samlinger, gallerier og museer og har hatt omfattende utsmykningsoppgaver. Han er opptatt av kunstens posisjon i samfunnet og har gjennom hele sitt lange kunstnerliv hatt et sterkt og omfattende samfunnsengasjement. Bleken har ofte vært uredd og direkte i sin kritikk og aldri nølt med å bruke både pensel og penn når han har vært uenig med beslutningstakere internasjonalt, nasjonalt og lokalt”.

    Publisert i Byavisa Drammen.

  • Kristian Klausen – penn- og penselfører

    Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

    Fakta:
    Kristian Klausen er født 24. desember 1971 i Drammen. Debuterte i 2008 med novellesamlingen Måltider i Emmaus. I 2009 gav han ut den kritikerroste romanen Globus. I 2011 Akilles, i 2013 Mitt liv var et hett bibliotek, i 2015 Veien til Mekka og i 2017 Lotusspiserne.

    I 2014 ble Klausen tildelt Bokhandelens forfatterstipend, og samme år var Mitt liv var et hett bibliotek nominert til P2-lytternes romanpris.

                                                            Maler og forfatter Kristian Klausen i 2008 og 2017.

    Forfatter og maler Kristian Klausen har bodd i Drammen hele livet med unntak av studietid i Bergen og Notodden. Siden 2005 har Gulskogen vært bostedsadressen, hvor han bor med kone og tre barn i alderen 14- til to år.

    − Jeg studerte for å bli formingslærer, og av fagene trekker jeg fram maling og keramikk som de beste. Har undervist i tegning, form og farge ved Åssiden videregående skole, men fant ut at hvis du ikke gir 100 prosent i lærerjobben, er du ingen god lærer. Jeg hadde andre interesser og gjøremål som spiste meg opp. I 30-års alderen var livet mitt en lang berg- og dalbane med mange bijobber, sier Kristian Klausen, og legger til at han hele tida hadde et veldig kall mot det kunstneriske. 

    Maleren Kristian Klausen i yngre dager. Her svinger han penselen hjemme i atelieret på Gulskogen.

    For det var kunstner Klausen ønsket å være. Å bruke all tid på kunst, først maling og så skriving, og nå en kombinasjon av begge deler.

    − Alt annet, som blant annet 10 års arbeid innen psykiatrien, har vært et kompromiss for å få penger i kassa. Det fine er at dette arbeidet har gitt meg viktig livserfaring, hvor jeg har lært å se ting i perspektiv, da det fins verre ting i livet enn en dårlig anmeldelse, sier Klausen, og mener at det er fort gjort at kunstnerlivet gjør at man blir veldig selvopptatt og ikke ser lenger enn sin egen nesetipp.

    − Jeg vurderte en periode å bli psykolog. Psykologi, de dype samtalene, og å føle at jeg kan være til hjelp. Nærhet og dialog er interessant. Det er lett å komme inn på folk, snakke om lidelse, smerte og ensomhet, sier Kristian Klausen, som hadde en trygg og god oppvekst med lærerfar og sykepleiermor og ei fire år yngre søster.

    Tidligere malte Kristian Klausen med oljefarger og motivene var gjerne anatomi og kropper i bevegelse, men nå er det akvarellmaling, som ligger hans hjerte nært.

    Bevegelse og overraskelse
    Tidligere malte Kristian Klausen med oljefarger og motivene var gjerne anatomi og kropper i bevegelse, men nå er det akvarellmaling, med farger som renner, som ligger hans hjerte nært. Med olje kan du bruke lenger tid og male lag på lag, men med akvarell får du bare én sjanse – det blir skapt i øyeblikket på godt og vondt.

    − Nå maler jeg for egen fornøyelses skyld – ja, det er et overskuddsfenomen. Akvarellmaling er intuitivt. Og underveis i prosessen skjer det overraskelser, slik at det kan bli uforutsigbare og spennende drømmebilder. Å male er blitt avkoblende, lekent, sanselig og taktilt, sier Klausen med et smil, og forteller at skrivingen derimot er bunn seriøst.

    − Skriving er mer tørt, bokstavelig talt. Du har et rom i hodet, en tekstverden, hvor historiene lever og formes. Når familien er ute av huset, på jobb, skole og i barnehage, er jeg for meg selv. Jeg er veldig disiplinert og jobber fra klokka 8.00-16.00. Jeg liker stillhet, og mener å kunne isolere seg er en gave, sier Klausen.

    Kristian Klausen har en tekstverden i hodet, hvor historiene lever og formes, og noen av disse blir utgitt i bokform.

    Hukommelsen er en katedral
    − Jeg er fascinert av hukommelsen, og hvordan vi kan bruke den til å lage en annen virkelighet. Du kan skape mange historier, som du kan gjenfortelle for deg selv, og for mitt vedkommende dele dem med leserne. Det er forskjellige strategier i utarbeidelsen av mine seks bøker, men også likheter. Handlingene foregår på Strømsø, Grønland og i Nybyen. Der har jeg bodd og der har jeg gått på skole. Det er mitt avgrensede univers. Alt kommer til dette område, det er hele verden, forteller Klausen, som ser det lille i det store og det store i det lille.

    − Ved å fire seg ned i et minne, ser man det tydeligere. Vi har alle ufrivillige erindringer som kan framkalles av smak, lukt, lyd, ja, disse er minnetriggere. Hukommelsen er en kjempestor katedral. I den kan du sitte, fordype deg og så kommer minnene. Vi husker ting gjennom kunst vi utsettes for, som maleri og musikk. Hver novelle er et verk, en katalysator for en historie. Jeg er opptatt av dialogen i alt jeg gjør, sier Kristian Klausen, og trekker fram ei fotobok som sitter godt i minnet:

    − Inspirasjonsøyeblikk kan bli store og viktige i ettertid. 17 år gammel så jeg fotoboka med bilder fra slottet, hvor Pablo Picasso og kona Jacqueline Rogue bodde. Sånn vil jeg leve, tenkte jeg, i et stort slott med mange bilder på veggene. Ei bok eller en film kan bli ekstremt viktige og dytte meg videre.

    Mine forbilder er Picasso, Pierre Bonnard, Marcel Proust, James Joyce og Knut Hamsun. Hamsun gjorde at jeg ville bli forfatter. Og i ungdomstida var Jens Bjørneboe den store helten. Det er viktig med forbilder for å skape noe nytt og for å strekke seg videre, mener Kristian Klausen.

    “Det vakreste vi kan oppdage, er det hemmelighetsfulle”, sier Albert Einstein, et utsagn som Kristian Klausen støtter.

    Lista heves hver gang
    − Nå er det ni år siden jeg debuterte, i 2008, og det ble en stor overgang i livet. Etter å ha lagt mye arbeid i bokprosjektet, prøvd flere forlag, redigert og så stå med boka i hånda – det var stort, minnes Klausen, som synes det er godt og nyttig å få hjelp av en klok redaktør, som ser hva som hever teksten.

    − Jeg strekker meg langt når jeg skriver. Legger lista høyere for hver gang, da jeg ønsker at litteraturen min skal bli best mulig. Noen ganger går skriveprosessen lett, andre ganger stanger jeg hodet i veggen. Å være inne i et åndelig felt er litt skummelt: jeg vet ikke om eller hva jeg skriver om tre år, men det skulle overraske meg veldig hvis jeg setter punktum for min kunstneriske løpebane. Jeg tror ikke at jeg slutter å føre penn og pensel, da det å skape noe går som en rød tråd gjennom livet mitt, sier Klausen.

    Vi husker ting gjennom kunst vi utsettes for, som maleri og musikk, mener Kristian Klausen, som selv hører på musikk når han maler, men ikke når han skriver.

    − På slutten av ei bok er jeg utmattet. Å skrive en roman tar lang tid. I to år jobber jeg for meg selv, noe som er ensomt og krevende, men det er det jeg ønsker. Å få utgitt ei bok er spennende og godt – samt å få anmeldelser. Det er en sårbar fase, da du står lagelig til for hogg. Jeg må psyke meg opp, men etter en kort stund roer det seg ned igjen, forteller Klausen, og legger til:

    − Det sosiale livet tapper meg for krefter. Noe skriveprosessen også gjør, så etter en bokutgivelse, må jeg skrive meg ned. Disse tankene, resonnementene og skissene blir ikke til noe, men det er en måte å samle nye krefter på. I tillegg driver jeg løpetrening og yoga, noe som løser opp muskler i rygg og nakke.

    Kristian Klausen ble tidlig politisk bevisst, og er det fremdeles.

    − En må ha et visst mot for å få tingene sine på trykk. Teksten kan plukkes fra hverandre, snus og vendes på. Jeg er samfunnsinteressert og ønsker å påvirke og få leserrespons, blant annet via min kronikkskriving, sier Klausen, som har hatt kronikker i Drammens Tidende, Dagbladet og Vårt Land.

    − Det går inn på meg hva som skjer ute i verden, ja, jeg er resignert på verdens vegne. Vi kommer alltid til å ha kriger, og vi har en regjering som gir blanke i menneskerettigheter. Jeg vil gjerne påvirke i mitt korte liv og vil fortsette å skrive kronikker – dette er en motor drevet fram av sinne og oppgitthet, understreker Kristian Klausen.

    Forfatteren Kristian Klausen utgav i september sin sjette drammensbok, novellesamlingen Lotusspiserne.

    Vakkert og hemmelighetsfullt
    Kristian Klausen har mottatt statsstipend som forfatter i tre år, har nylig lansert sin sjette bok og har hatt utstilling i Galleri Athene med godt salg.

    − Dette var min første utstilling på 10 år med bilder av kropper og landskap. Jeg har tre yndlingsfarger: lyseblått, lyserosa og lysegult. Jeg, som er en litt tungsindig og melankolsk person, har hatt en reise fra de mørke til de lyse fargene.

    Akkurat nå kan jeg leve av kunsten, som maler og forfatter, men det er uforutsigbart. Det er hyggelig at sære og originale bøker kan selge og ikke bare krim. Jeg har gjort mitt valg og har forsont meg med dette livet. Jeg kan være blakk og spise havregrøt, da jeg vet at bøkene mine står på biblioteket. Jeg har laget bøker fra Drammen for all framtid. Ingen vet hvilken litteratur som blir lest i framtida, det eneste sikre er at få forfattere overlever og tåler tidenes skiftninger, mener Klausen.

    − Det er viktig at livet er gåtefullt, et mysterium, noe jeg går inn i når jeg maler eller skriver. Samt å være nysgjerrig og utforske myter. “Det vakreste vi kan oppdage, er det hemmelighetsfulle”, sier Albert Einstein, et utsagn som jeg støtter, sier Klausen.

    − Det er viktig at man bedømmes ut fra hva man gjør, og ikke ut fra kjønn. Hvis du virkelig vil bli kunstner, så prøv det. Går du på tryne, finner du ut om du skal dette eller ikke. Alle lider og strir – en bankmann har også sine problemer. Verden er veldig materialistisk, mye dreier seg om penger og ting. Personlig er jeg fornøyd med å ha ei god helse. Jeg har sett sykdom og død, og dette setter ting i perspektiv. Å være blakk er ett av de beste problemene du kan ha, mener maler og forfatter Kristian Klausen, som håper og tror han vil oppdage mange hemmeligheter i tida framover.

    Publisert i Byavisa Drammen.

     

     

  • Toppenhaugs mest fantasifulle hus?

    Tekst: Birgitte Simensen Berg

    I en stille, litt bratt gate på Toppenhaug, Drammen, ligger et hvitt hus. Et parti med gamle brostein fra Østbanen i Oslo, gedigne søyler og en bred inngangsdør fører oss inn i et utrolig spennende hjemmeinteriør.

    Allerede i gangen merker man at her bor det ikke et vanlig «9-16-menneske». Merete Soll viser rundt, hele tida med den kjælne katta Pio rundt beina.

    Fra spisestua kommer vi inn i et vinkelkjøkken, hvor en oppmurt grue er ganske sentral. Soll synes en grue hører til på et kjøkken – kjøkkenet er et samlingsted, ikke minst for husets tvillinger på 14 år og deres venner. Her grilles det, og alt brennbart søppel blir daglig flammenes bygge. Dessuten skaper en slik peisild ro og harmoni, understreker Merete Soll.

    Ungene benytter seg gjerne av første etasje. Her har de hvert sitt værelse, og i hagestuen, som også ligger i denne etasjen, står TV-en, som også har fått et malingstrøk. En stor glassdør fører en rett ut i en grønn, avskjermet hage. Både en forlengelse av hagen og stua. I annen etasje finner man også en stue, denne er preget av Meretes lese- og skrivelyst – veggene er kledd med bøker. Arbeidsrom, soverom og et stort bad har også sin plass i denne etasjen i tillegg til andre rom. Hele huset virker utrolig innholdsrikt.

    Rom skapt av arbeidsinnsats og fantasi
    Alle husets rom bærer preg av Merete Solls skaperkraft og fantasi. Det opprinnelige funkishuset fra 1930-årene er nå skjult inne i kroppen til et helt nytt hus. De gamle ytterveggene og inngangspartiet befinner seg nå trygt og godt inne i huset. Side de flyttet inn i 1973 har Merete Soll lagt sin sjel i huset. Hennes flittige hender har både snekret, malt, tapetsert og dekorert.

    Kunstnerblod i årene
    Dekorasjonsskolen i Danmark var starten på Merete Solls yrkesvei. Senere var hun elev ved Statens Kunst- og håndverksskole i tre år, før hun i hele åtte år livnærte seg som mannequin i England. I tillegg kan hun se tilbake på flere oppdrag i en rekke filmer. Kunstnerblodet har hun fra morssida – hennes oldefar Jens Wang var maler på Nathionalteateret i Oslo og hennes onkel, Ulf Aas, er tegner i Aftenposten.

    Arv og miljø
    Merete Soll er veldig bevisst på å sette tingene i et miljø. På den måten kommer hver ting mer til sin rett, og som igjen kan skape koselige hjemmemiljøer. Selv har hun trålet utallige brukthandlere og loppemarkeder i årenes løp og har funnet både rimelige og artige gjenstander med «sjel», som hun selv uttrykker det. Rundt om i hjemmet hennes står utallige skap, bord og stoler som Merete Soll har lutet. Dessuten har hun mye fint arvegods etter sine besteforeldre og oldeforeldre – som er både pynte- og bruksgjenstander. På veggene henger det også mange selvkomponerte bilder. Ja, hvert rom har minner både fra tidligere generasjoner og fra utallige utenlandsreiser. Ting som skaper en egen minneverden med sin historie.

    Selv Merete Solls garderobe vitner om hennes skapertrang. Bluser, jakker og gensere har blitt helt unike etter at de er blitt påført fargerike applikasjoner – etter en omgang med nål, tråd, perler og stoffbiter har hun et antrekk ingen har maken til. Med tid, krefter og fantasi har Merete Soll skapt et hjem som pirrer øyesansen – et muntert og fargerikt hjem som man føler seg velkommen i.

    Publisert i TEMA:EXTRA.