Tekst: Birgitte Simensen Berg
På 1600-tallet er det Nederland, Frankrike og England som var ledende i handelen med land i Øst-Asia, hvor importen av porselen, silke og lakkarbeider dominerer. Denne handelen øker på 1700-tallet og når sitt høydepunkt rundt 1750.
Klokke laget av lakkerkunstner og oppfinner Niels Løchstør.
Etterlikninger på mote
Østens former og motiver tas inn i den hjemlige kunsten og får stor betydning for 1700-tallets stilutvikling. Det tar ikke lang tid før etterlikninger kommer på mote, og etter hvert oppstår det en hel industri både i Europa og Norge som lager alle slags varer etter orientalsk mønster, såkalt kineserier.
Norsk skipsfart har et kortvarig oppsving på slutten av 1600-tallet, og blant de norske byene er Drammen ledende: byens skip seiler på hele Europa og til land rundt Middelhavet.
Alle de bevarte lakkmøbler som skap, kommoder, speil, skrivebord og klokkekasser, som er spredt ut over landet, vitner om at norsk møbelhåndverk hadde østlig påvirkning. Møblenes håndverksmessige utførelse og kunstneriske verdi er av høyst varierende grad.
Det er få praktgjenstander importert fra det fjerne Østen, men flere lakkarbeider som er forarbeidet ved de europeiske verkstedene, særlig fra Nederland og England, hvor lakkunsten stod høyt.
Arbeidsinnvandringen øker
I Norge ble det også arbeidet med lakkunst. De norske håndverkerne dro utenlands og gikk i lære, og kom hjem med inntrykk og ideer. De mange industrielle bedriftene som blomstret opp på 1700-tallet, måtte ofte søkte utenlands for å skaffe kunstnere og håndverkere. Norge ble arbeidsinnvandrernes nye hjemland.
I drammensregionen er det funnet en klokkekasse, forarbeidet av oppfinneren Niels Løchstør (1714-1785) fra Bragernes. Hans foreldre var overrettsprokurator Søren Løchstør og Else, født Robsahm. Hun var datter av Lars Christensen Robsahm, medeier i Hakadals Verk. Familien Løchstør stammer fra Danmark, Løgstør på Jylland. Flere prokuratorer av samme navn var bosatt i Kristiania på 1700-tallet.
Niels Løchstør kom som ung mann til Bragernes, og her arbeidet og bodde han til han døde.
Drammen som kunst- og industristed
Drammen og dets omland hadde en framskutt plass innen kunst og industri: Den Norske Fabrikk-Kompani, stiftet i 1739, anla industrielle bedrifter av alle slag opp langs Drammensvassdraget. Vi har Nøstetangens Glaspusteri på Eiker. Da Kongsberg skulle innrede kirken, datidens mest praktfulle byggverk, lånte de kunstnere fra Drammen:
Det er arkitekten og tømmermesteren Brede Rantzau fra Bragernes som i vesentlig grad har æren for utformingen av kirkens rokokkointeriør, og det er biltskjæreren (treskjæreren) Henrick Beck som har utført de fleste utskjæringene. Johan Diderich von Dram har deltatt i den maleriske utsmykningen.
Av andre kunstnere som arbeidet i Drammen, kan nevnes maleren Tunmark, som har dekorert en rekke rikmannshjem i og omkring byen. Han er også mester for et par av vegg- og takmaleriene i Kongsberg kirke.
På Bragernes eksperimenterte Johan Nicolai Bruun med sin fajansefabrikk omtrent samtidig som Niels Løchstør utforsket sin lakkerkunst. I pakt med tida var begge inspirert av kinesieret: Bruuns fajanser er i stor utstrekning dekorert med orientalske motiver, mens Løchstør benyttet seg av orientalsk dekor og teknikk, som han brukte hele livet på å lære best mulig.
Kinesisk hemmelighet
Niels Løchstør var kunstner og oppfinner, og fra tidlig ungdom var han “inklineret for Lakerkunsten som var ualmindelig og ikke synderlig bekjendt her til Lands”. 1740-42 var Løchstør i London for å studere og lære lakkerkunsten til fullkommenhet. Det vil si: han klarte ikke å få vite hemmeligheten ved “å opløse Gummi Compal i Spiritus Vini” for å beholde den klare fargen og fine konsistens. Dette skulle ikke bli allment kjent, og aller minst betros til en utlending. Han måtte derfor reise hjem og være fornøyd med hva han ellers hadde lært.
Den kinesiske lakk utvinnes av viltvoksende gummitrær, Rhus Vernicifera, et naturprodukt helt forskjellig fra de europeiske kunstige fernisser. Lakken likner, når den flyter ut av et snitt i barken, rødlig gummi, men blir mørk når den kommer i luft og må straks oppsamles og behandles. Hvordan kineserne videre bearbeider stoffet og hvordan de kunstnerisk utsmykker sine lakkarbeider, er en hel vitenskap og kinesernes hemmelighet.
Treet må i forveien behandles, og lakken legges på i mange lag alt etter møblets kostbarhet. Hvert lag må tørkes og slipes nøye, og lakken blir så hard at den nesten ikke kan skjæres i med kniv. Verken saltvann eller kokende vann kan angripe treverket, og den beholder sin glans og glød gjennom århundrer. Den enkleste formen er utsmykninger med glatt lakk med malte og forgylte dekorasjoner, mens de opphøyde og innlagte arbeider er mer kostbart og er utført med måneders og års dyktighet og tålmodig arbeid.
Kulturutveksling
De europeiske lakkunstnere ønsket å nærme seg de orientalske lakkarbeidene for å kunne konkurrere med de oversjøiske varene. Med litt ymse kvalitet. I tillegg til de ekte orientalske møbler, til de europeiske møblene, var det møbler dekorert i Østen for det europeiske markedet. Det hente også at Østens lakkarbeidere kom til Europa, spesielt til Nederland, for å utøve sin kunst og lære sine hemmeligheter til europeiske håndverkere.
Niels Løchstør fortsatte å studere sin kunst etter englandsoppholdet, samtidig som han utførte lakkarbeider av alle slag, både i glatt og opphøyet arbeid med forgylling og fine tegninger. Etter hvert klarte han å løse hemmeligheten med “å opløse Gummi Compal” slik at den vakre glansen ble beholdt. Han arbeidet flittig videre og fant stadig nye anvendelser av sin kunst.
Løchstør nødt sin samtids aktelse og beundring. Hans mange stueurkasser, speilrammer og border, som er utført både i glatt og opphøyet arbeide, berømmes både for de vakre tegninger og for den skjønne copal- og bernstenferniss. Han lakkerte ikke bare møbler, men også metaller – tinn og messing – tekanner og spylkummer. Hans største gjenstander er punsjeboller, store og små, som han forarbeidet av pappmachée og lakkerte og forgylte slik at de tålte varmt vann og punsj uten å ta skade. Disse solgte han England, hvor de ikke kjente til denne framstillingsmåten.
Priser og lovord
I 1790 mottok Niels Løchster Det Konglige Danske Landhusholdningsselskaps sølvmedalje: “for som opfinner av den kunst å kunne forferdige alle slags sirlige lakerte og forgylte kar av hakkepapir (pappmachée), således at de både kunde tåle vann og andre flytende, varme varer uten derav å ta nogen skade”.
Året etter ble Løchster igjen tildelt Landhusholdningsselskapets sølvmedalje: “idet han hadde vist en ny prøve på sin opfinnelses gave”: en type regnfrakker laget av lerret og preparert med en blanding som gjorde dem vanntette.
Ved kongelig resolusjon av 19. mars 1781 blir Løchstør tilkjent 300 riksdaler for skriftlig å gi fra seg oppfinnelsens hemmelighet, men utbetalingen trakk i langdrag. Sakens utvikling og om han noen gang fikk utbetalt de 300 riksdaler kjenner ingen til.
I april 1785 dør Niels Løchstør. Hans produksjon av lakkarbeider var stor, og han fikk – velfortjent – sin samtids anerkjennelse og beundring.
(Kilde: Foredrag av Anneken Pettersen, konservator ved Drammens Museum, 1933)