Piknik

Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

lunsjNahm-nahm, her er det mange fristende munnfuller.

Det var en helt vanlig hverdagsmorgen, klokka hadde ennå ikke slått ni slag. Litt dorsk og slapp i kroppen satt jeg på jobben. Kaffen hadde ennå ikke begynt sin oppvekking av de forskjellige kroppsdelene, for det er langt ut til langfingerens fingertupp. Da kimte telefonen på kontorpulten. Hjertet hoppet litt, men høyre hånd strakk seg refleksmessig etter det illsinte telefonrøret.

– Hei, sa en svært blid og morgenfrisk stemme i den andre enden av telefonledningen.

– Hei og god morgen, svarte jeg.

– I dag inviterer jeg på piknik. Jeg kommer til deg klokka 11.00, fortsatte den blide.

– Men matpakka mi?, spurte jeg engstelig. Jeg tenkte på stakkaren som lå ensom og forlatt i veska mi. To skiver med gulost og to skiver med pølse.

– Gjem og glem den, sa hun. Da ses vi.

– Ja, tusen takk, fikk jeg summet meg til å svare før opptattsignalet pep inn i øret mitt.

Så satt jeg der da og gledet meg. Til at klokka skulle bli 11.00. Da kom hun. Med rød sykkel, skinnsekk på ryggen, kjølebag og to bæreposer fulle av mat. Vi ruslet oppover mot det grønne gresset med pikk pakk, som tydet på at vi skulle bli hensatt på ei øde øy i ei ukes tid. Under ei sørgepil ved siden av kirken fant vi piknikstedet vårt: skyggefullt og folketomt.

Hun pakket ut pledd og rutete bomullsduk. Og så satte vi utover: asjetter, kopper, bestikk, smør, oster av ymse slag, reddiker, salat, tomater, kylling, ribbe, spekemat og eggerøre, jordbær, vaniljesaus, jus av eple og appelsin, ferske rundstykker og salte kjekser. Jeg ble stum, men det varte ikke så mange sekundene. Vi pratet og spiste. Vi satt rette i ryggen i det vi stakk det første rundstykket i munnen, men etter hvert ble vi sittende i mer eller mindre liggende stilling. Det var så utrolig godt og vi ble så utrolig mette. Der og da skulle jeg gjerne ha stoppet tida, lagt meg bakover i gresset, stukket et lite strå i munnen og kikket opp på dunskyene som fløt under den blå himmelen. Eller tatt meg en liten lur. Eller sittet og småspist lenge med hvitvin i høyt stettglass.

Men det kunne jeg jo ikke midt i arbeidstida. Klokka den gikk fortere enn vanlig, og vi måtte pakke sammen restene etter kvinnemåltidet. Duken og pleddet. Og rusle ned mot byen igjen. Bak oss stod sørgepilen og hang med en gressplen, som viste at her hadde det sittet to og kost seg en formiddagsstund i fred og ro.

Arbeidsdagen gikk og ettermiddagen og kvelden kom. Min kusine banket på min blåmalte dør.

– Sola skinner, skal vi gå en tur? Jeg spente på meg sandalene, stakk litt penger i lomma og så ruslet vi av sted. Vi spaserte på en sti som snodde seg oppover under gamle trær, og langt der oppe i det grønne var det en oase med mat og drikke. Menyen kom på bordet, og vi bestilte villig vekk: en biff og en lettere pastarett. Øl og farris i glassene. Maten smakte aldeles fortreffelig, og våre tørste struper hilste drikken hjertelig velkommen.

Vi spiste med byens fineste utsikt. Kaffe og te i hvite kopper, og langt der nede så vi lekehus og maurmennesker rusle omkring. Det blinket i elva som delte byen i to. Vi drakk ut, og takket for mat og drikke. Pengene skvatt opp av lomma og vi betalte litt ekstra med et smil. Så ruslet vi videre innover i skogen og ble fortalt av noen tilfeldig passerende at rett der nede var det en beitende elg. Min kusine og jeg hvisket og kikket oss ivrige rundt, og hørte lyder og så breie, brune og urørlige trestammer som alle liknet en elg. Ingen levende elg var å se, men masse bringebær, og vi puttet den søte, røde desserten i munnen. Vi kom til kanten av skogen, hvor den smale stien gikk over i bred asfaltvei. Vi visste hvor vi skulle, og gikk dit. Og kom vel fram. Min mette kusine vinket farvel, og jeg lukket min blåmalte dør.

PS. Kjøleskapdøra fikk lov til å hvile på sine hengsler, for jeg droppet kveldsmaten.

Publisert i Klassekampen.

Legg igjen en kommentar