Tekst: Birgitte Simensen Berg
Etter å ha gravd meg ut av ei svær snøfonn, har jeg følgende å melde fra en nordpolekspedisjon til Solbergelva fredag 6. januar (godt det ikke var fredag 13-ende).
1) Bussopplevelse: Det blir først en slitsom vassetur i snødrevet, litt på fortauet og mest i veibanen. Oppfordringen fra høyeste hold er å la bilen stå og ta bussen. Som ikke kommer. Ventetida er lang, våt og kald i busskuret som er nedsnødd og gjemt bak en høy brøytekant. Så kommer endelig bussen, som skulle ha vært der en halv time tidligere. «Min» buss ville mest sannsynlig dukke opp en halv time senere enn oppsatt ifølge den lysende informasjonstavla.
Ved hver holdeplass forsvinner sjåføren ut for å sjekke kjettingen på bakhjulet. Så fort går det ikke på sledeføret og vi passasjerer får ristet alt det løse på plass. Ettermiddagens tur er enda verre. Da er bussen nesten én time forsinket og stappfull, da to bussavganger er blitt til én: Sittende og stående passasjer, tett i tett, gjennomvåte med et matt uttrykk i ansiktene. Det blir en minnerik tur.
2) Brøyteopplevelse: Små skolebarn med sekker på og tre damer i kåper med hetter på. Stamper seg fram til fots både på fortauet og på bilveien. Klissvåte opp til knærne og med støvler fulle av snø. Barna jubler av glede og damene puster og peser som antikke damplokomotiver. Med høy kneføring marsjerer de kåpekledde, ikke som stolte haner, men som pjuskete høner med snø i øyne, neser og ører.
Det ramler bak små og store snømenn og -kvinner. Brøytebilen er på vei, og det er visst fortauet som skal måkes først. Søk ly, der ly er å finne. Eureka, for en luksus. Nymåket fortau og livet kjennes med ett så lett og enkelt. Men hvor lenge var Eva-ene i paradis? Sju meters gange. Hakk i hæl kommer en ny brøytebil. Da er det som om hele himmelen daler ned med all sin snømengde. Brøytebilen måker i bilenes tjeneste, og slenger usolidarisk og uelegant store snømengder opp på det nymåkte fortauet. Damene rister oppgitt på sine hoder fylt med erfaring og med kåpelommene fulle av sunn fornuft roper de ut i snødrevet sitt sinne og frustrasjon til brøytemannskapets døve ører: – Er det mulig? Dette er helt høl i hue!!!
En viktig fotnote til slutt: I disse dager har brøytemannskapet en svært utakknemlig jobb – så derfor sendes hver og en av dere en stor takk for at dere står på – døgnet rundt.
Publisert i Drammens Tidende 12.01.23 og i papirutgaven 13.01.23.