Drammens eldste bedrift lårer sitt seil

Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Drammens eldste bedrift, Peter Høeg Seilmaker, ble etablert i 1767 på Tangen. Fra den laftede trebygningen kan du bokstavelig talt hoppe i Drammensfjorden, en ideell beliggenhet for en seilmakerbedrift.

Storm og stille

Seilloftet ble startet av skipper Ole Abrahamsen Dahle. Han fikk Peder Hofmands seilloft som medgift, da han giftet seg med Hofmands enke Berthe Maria. Dahle fikk sitt borgerbrev som seilmaker 21. desember 1767, som man regner som starten av seilmakerbedriften, som fremdeles er i familien Høegs eie. Dahle ble pleiefar til Peder Nielsen Høeg (1768‒1818), sønn av Niels Pedersen Høeg fra Sjælland og Maren Christophersdatter Thoen, født på Bragernes i 1743. Peder, som ble pleiesønn 1,5 år gammel, utdannet seg til seilmaker. Da Dahle døde, overtok Peder ledelsen av seilloftet og kjøpte for 300 riksdaler resten av eiendommen, som inneholdt urtehage, vinkjeller, stall, fjøs, hønsehus og svinesti.

27-år gammel giftet Peder seg med matrosenke og firebarnsmor, Maren Andersdatter, som døde etter fem års ekteskap. Enkemannssorg varer noen ganger like lenge som et kjerringstøt: Etter tre måneder giftet Peder seg med Anne Cathrine Arbo. De fikk fire barn, men bare to overlevde: Maren Maria og Ole Alsing Høeg (1804‒1874). Ole overtar bedrift og eiendom etter farens død i 1818. Som 28-åring tar Ole sitt borgerbrev som seilmakermester og seilduksfabrikant. Året etter borgerskapet som tauverksfabrikant, og i 1840 fikk han tittelen som kompassmaker og glassmester. Han var kjent som en djerv seilmaker med et godt hjertelag. Med stor flid gjorde Ole jobben sin fra klokka 05.00 og var i seng klokka 20.00.

Ole giftet seg med Elen Johanne Nielsen (1819‒1914). Ole var både en dyktig og forstandig mann med gode evner og godt omdømme. Han hadde store og veloverveide planer, og hans flid og nøysomhet var beundringsverdig.

I 1850-årene begynte de norske seilskutenes storhetstid. I 1865 var 247 fartøyer hjemmehørende i Drammen. Ildhanen har herjet på Bragernes, Strømsø og Tangen i mange omganger. To store branner på Tangen, i 1850 og 1870, rammet også Oles eiendommer. I den første ble alle Høegs hus flammenes rov. Driften etter brannen i 1850 kom forholdsvis raskt i gang igjen takket være gunstige tider og Oles jernvilje og flid. Seilloftets travleste periode faller sammen med skipsbyggingens oppblomstring i Drammen, hvor Jørgensen & Knudsens Verft på Holmen var byens største.

Da brannen blusset opp i 1870 var det hele 30 menn og kvinner i arbeide med seil, rigg og flagg, og på seilloftet var det lagret mer seilduk og vevgarn enn noen sinne. Alt gikk tapt, da hele 92 gårder stod i lys lue og ble lagt i aske. Seil og full rigg til 13 skip gikk med i brannen, i tillegg til alle Høegs bygninger og andre gjenstander med store økonomiske verdier. Oles jakke med 400 spesidaler i lommene brant også opp. Ole fikk brannskader, da han og sønnen Peter Hannibal (1842‒1926) forsøkte å redde seil i en pram. Prammen sank og Peter Hannibal reddet seg ved å svømme midtfjords.

Byggingen av nytt seilloft startet i 1870, 5. september og sto ferdig 20. november! Og ble innviet av residerende kapellan Theodor Angell. Det er samme bygning dagens bedrift holder til i.

Seilmakermester Peter Hannibal Høeg (1842‒1926) nyter sin pipe på kontoret. Han ble kalt patriarken på Tangen, og ble far til tretten barn. Foto: Privat.

De hvite seils æra

Peder og Ole gjennomlevde dårlige tider og ødeleggende branner, som satte store krav til deres evner og utholdenhet. Men kanskje Peter Hannibal fikk den største utfordringen med overgangen fra seil til damp? Og fra tre til stål. Skipsbyggere, tømmermenn, seilmakere, repslagere, smeder og blokkmakere hadde basert sin virksomhet på skutene, og det var et gammelt, tradisjonsrikt og vel innarbeidet håndverkersamfunn som da var i ferd med å forsvinne. 1922 betegnes som «det store dødsåret» for seilskuter.

For Drammen ble 1873 et rekordår med utklarering av 956 fartøyer. Peter Hannibal overtok det gjenoppbygde seilloftet i 1874, og i 1875 er kundekretsen stor med 81 skipsnavn og 40 personnavn.

Peter Hannibal tok sitt borgerbrev som seilmakermester og handelsmann i 1876, og fra da av ble fortjenesten delt likt mellom ham og moren. Moren Elen Johanne skriver at pengemangelen ar ualminnelig stor i 1878: «Skipsbygningsvirksomheten var helt stanset opp, og andre næringsveier lå i dødvanne. Det forløpne år ga imidlertid noe mer for seilloftets vedkommende enn 1876, og det er ingen grunn til å klage». Utpå høsten samme år skriver hun derimot at det er mange år siden det har vært så tomt for arbeide på seilloftet.  

Allerede før århundreskiftet hadde Peter Hannibal laget sirkustelt, oppdrag som stilte store faglige krav til seilmakeren. En gang måtte Høeg ta et par sirkushester som sikkerhet for manglende betaling av de store og kostbare teltene. Peter Hannibal fikk åtte barn i sitt første ekteskap med Nicoline Louise, og giftet seg igjen i 1891 med Grethe Marie og fikk fem barn med henne. Peter Hannibal fikk tilnavnet patriarken på Tangen. Han var også politiker, musiker og engasjert i kirken og kulturlivet. Han var i likhet med sin far meget nøysom med enkle og regelmessige vaner, noe han anså som en betingelse for god helse. I tillegg hadde han et stort engasjement i det maritime miljøet, hvor han blant annet deltok i regattaer. En arv som også hans etterfølgere har stor glede av.

Diplom fra kong Haakon til Peter Høeg i 1922 med Fortjenst-Medalje i Guld og seilemagasiner på kontorpulten.

Etter hans død i 1926 overtok fjerdegenerasjon-Peter (1899‒1968), som ønsket å bli sjøoffiser, men ble seilmaker han også. Han giftet seg med Rønnaug Steenseth i 1931. Kjærligheten til og respekten for det gode håndverk brakte Peter til topps innen håndverkernes organisasjoner, blant annet ble han tildelt den norske og svenske håndverkerorganisasjons hederstegn i gull. Samt ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden og ridder av Dannebrog. Seilmaker ble også Peter Hannibal den femte (1933‒2021), gift med Siri Tangen Høeg, og Peter den sjette (1961‒), gift med Anne Lebesby Høeg. Peter, to i antall følger på, sønnen Peter Christian Hannibal (1990‒) og hans sønn, Peter Alfred den åttende (2021‒).

Fjerde, femte og sjette generasjon Høeg ser på Ole Alsing Høegs hjemmelagde og velbrukte seilhanske. Arbeidskrakken er fra Peter Hannibals tid. Foto: Privat.

Hell og lykke – baugens gallionskvinner

Bak enhver framgangsrik mann, står en forbauset kvinne, sies det. I Høegs familiehistorie er det sterke kvinner som har vært gode støttespillere for sine menn.

Ifølge svigerdatter, Elen Johanne, var Anne Cathrine et myndig og rikt utstyrt menneske, skarp, sterk, flink, dyktig og praktisk. Og det var mye av hennes fortjeneste at Peder Høeg beholdt huset og seilloftet «trods de mange haarde og bitre Dage». Etter at hennes mann ble syk, overtok Anne Cathrine mer og mer ledelsen av både hjemmets oppgaver og seilloftets drift.

Ole Alsing Høeg (1804‒1874­) og Elen Johanne, født Nielsen, Høeg (1819‒1914) fikk med stor nøysomhet betalt all gjeld og gjort seilloftet til en lønnsom bedrift. Takket være Elen Johannes notater og dagbøker vet vi i dag svært mye om drift og dagligliv både i bedriften, husholdningen og på Tangen, Strømsø og i drammenssamfunnet generelt. Foto: Privat.

Elen Johanne var en begavet kvinne til tross for bare seks ukers skolegang, og hun utviklet sine evner og ferdigheter livet ut. Hun var til stor støtte for mannen Ole i livets opp- og nedturer. Med sunn fornuft, stor energi og et praktisk grep gjennomførte hun sine utallige oppgaver, blant annet med åtte barn og utallige svenner og læregutter i kost, losji, vask og istandsettelse av arbeidsklær. Selv om det var nøysomhet i det daglige kostholdet, var det aldri knapt med mat i huset. Gårdsbruket deres, Dagslett, fylte matboden, og husdyrholdet på Tangen kom godt med. Mannens kontorplass var vinduskarmen, som etter hvert ble utvidet med en planke med to knekter under. Dagens forretningsnotater ble skrevet på lapper, som Elen Johanne bokførte om kvelden. Hun overtok senere hele regnskapet, og alle pengene ble levert til henne. Elen Johanne var etter mannens død fremdeles en energisk kvinne, som gjerne ville ha et ord med i laget på seilloftet. I Drammens Tidendes nekrolog 15. august 1914 står det blant annet:

… «Den moderne kvindesak hadde hun saaledes lidet til overs for, da hun mente at en hustru hadde fuld anvendelse for sin tid og sin kraft ved at forestaa sit hus og opdra sine barn til gode mennesker og nyttige borgere»…

Nåværende seilmaker Peter Høges søster, Elen Johanne, er oppkalt etter sin driftige tippoldemor. Takket være den kunnskapsrike tippoldemoren og hennes notathefter og dagbøker er historien om familien Høeg bevart.

Kvinner, også mester, svenner og læregutter, utførte et beundringsverdig arbeid på seilloftet. All seilsøm ble utført for hånd, og arbeidet måtte være nøyaktig skulle det bli et godt resultat. Det var så som så med belysningen og vinterstid, da alt reparasjonsarbeidet foregikk, måtte det med den langa arbeidstida være et slitsomt og krevende yrke. Nevnes må også Flagg-Caroline, som trofast og trutt sydde flagg i mer enn 50 år på seilloftet.

Forut og akterut

Rekken av seilmakere blir nå sluttført med dagens Peter Høeg (61), da ingeniørsønn og -datter ikke kommer til å føre seilmakerarven videre. Hansker, nåler, symaskiner, krakk og annet seilmakerverktøy og -utstyr blir snart ryddet vekk, og havner kanskje på et museum?

Peter Høegs lille museum er plassert på kontoret i seilmakerloftet.
Store og solide symaskiner er svært nyttige i seilmakeryrket.
Peter Høeg den sjette på arbeidskrakken, som har fulgt familien Høeg i generasjoner. Seilmakeryrket har vært for ham en blanding av lidenskap og hobby.

‒ Jeg er i ferd med å trappe ned. Det er rart å være den som avslutter et langt kapittel med seilmakere i slekten. Yrket har vært en blanding av lidenskap og hobby for min del, sier Høeg, og legger til at det «nye» seilloftet fra 1970, bolighuset og noen tomter på Tangen allerede er solgt.

Høeg forteller at han er stolt av sin familiehistorie, og at den historiske arven har stor betydning for ham. Faren presset ham aldri til å bli seilmaker og selv har han aldri følt at arven har hvilt tungt på skuldrene. Han er glad for at barna har valgt et annet yrke, da det er fysisk slitsomt å være seilmaker og vanskelig å få det til å gå rundt økonomisk.

Peter Høeg den sjette med blikket både bakover og framover.

‒ En seilmaker har en evigvarende utdannelse. Man blir aldri utlært. Yrket gir gleden av å produsere noe av høy kvalitet, møter med hyggelige mennesker, gode relasjoner, en konstant prosess, deling og formidling av kunnskap. Derfor er denne jobben så takknemlig, forteller Høeg, med en far og farfar som drev med industrisøm av seil laget av blant annet den fineste egyptiske bomull. Han selv har spisset arbeidsoppgavene, håndsøm og datadesign av solid seilduk laget av polyester og karbonfiber importert fra Asia.

‒ I min tid har det vært en formidabel utvikling innen faget. Seilene er mer avanserte og kan sammenliknes med en flyvinge. Det skal gi et løft, og det er spesielle seil for forskjellige vindstyrker og farvann. Det er ikke uvanlig at man skifter seil underveis i en seilas. Et turseil kan vare i 15 år, mens andre bytter seil til hver regatta. Noen har to‒tre seil og foretrekker en behagelig tur, akkurat som noen velger smørefrie ski, sammenlikner den sportsglade Høeg, som har vært på toppnivå innen seiling i mange år. Likheten i ski- og seilsporten er vel at de begge har en kort sesong.

‒ Far og jeg delte seilerinteressen, men jeg dro det lenger, sier seilmaker Høeg, som har vært en svært habil seiler helt fra tenårene med blant annet regattadeltakelse i VM, EM og NM i årenes løp og 22 Færder-seilaser.

Høeg roser seilsporten som ligger hans hjerte nært:

‒ Her kan enhver finne sitt passende nivå, fra et kose- til konkurransenivå, akkurat som i skisporten. Som en sjakk- eller fotballspiller må du være strategisk, sterk og utholdende. Det er viktig å seile riktig vei og ta de rette valgene der og da – raskt og rutinert. Du må forstå elementene, lese vær og vind, kjenne farvannet, dele raust av din kunnskap og ha teknisk kjennskap til båt og seil. Å være i et tett team med et felles mål er en stor inspirasjonskilde, sier den kunnskaps- og erfaringsrike seiler og seilmaker Peter Høeg.

‒ Båtens størrelse avgjør ofte mannskapsantallet. 10 mann er ikke uvanlig. Det er trangt ombord, hvor alle kjenner sin plass. Mannskapet har en bratt læringskurve: fysisk og psykisk trening, styrke og smidighet som en ballettdanser, da det er viktig å synkronisere alle bevegelser i seilbåten. Få andre idretter kan tilby glade amatører å seile mot profesjonelle. Kong Harald har seilt med glade amatører i sine seilaser, forteller Høeg, og legger til viktigheten av felles seilerglede og samværet med gode venner, både i båten og på bryggekanten. Det er dette som skaper en ekstra bonus i livet.

Rev i seila

Hvis ikke Peter Høeg, som har vann og vind i blodårene, hadde valgt seilmakeryrket, kunne han ha vært fisker eller los. Han og familien har i mange år hatt glede av båtferie, men krabbet i land og inn i ei hytte ved sjøen for noen år siden. Fremdeles ligger en båt fortøyd ved bryggekanten, hvis den ikke er ute på bølgene blå.

‒ I dag er det litt for mange seilmakere med over 20 personer her i Norge. Flere enn på vestkysten av USA. Selv mener jeg at det er en fordel at seilmakeren har lokal tilknytning. Jeg kommer til kunden og tar riktige mål, og velger og tilpasser seilet til bruk og brukeren. Det er viktig med fagkompetanse for å få et godt og skreddersydd resultat, understreker Peter Høeg, som legger til at det ofte blir feil når folk bestiller seil via nettet.

80‒90 prosent av Peter Høegs daglige jobb er konsentrert om seil.

Store og tunge seil håndteres med letthet av seilmaker Peter Høeg.
Arbeidsplass ved klippebordet.
Symaskinen er plassert ved en fordypning i gulvet, maskingrav, så slipper man løft av tunge seilduker opp på et bord.

‒ I tillegg til splitter nye seil, gjenbruker vi noen ganger gamle seil, blant annet til eksteriør og interiør i restauranter. Jeg syns det blir veldig fint med en egen patina på velbrukt seilduk. Opp gjennom årene har vi hatt mange rare jobber: Kunstinstallasjoner for Vebjørn Sand, produkter til Drammens Teater og på fars tid ble det laget telt til sirkus og trossamfunnet Maran Ata for å nevne noe.

Det er mange båter i Norge, også ubrukte båter av forskjellige slag. Derfor jeg tror at seilmakeryrket har en framtid, og at det kan være sesong året rundt. På grunn av leveringstid er det lurt å bestille seil vinterstid, så blir det også jevnlig ordretilgang året rundt. Bedre planlegging vil være nyttig for både kunder og leverandører, en vinn-vinn-situasjon, mener Peter Høeg.

Med stø kurs

Hvem av seilmakerforfedre kjenner dagens Høeg seg mest lik?

‒ Jeg husker ikke så mye av min farfar, da jeg var seks år da han døde, men mye av det farfar har skrevet, kjenner jeg meg igjen i. Han var motstandsmann under annen verdenskrig, og endte opp på Grini. Han snakket aldri om krigen, forteller Peter Høeg, og forteller videre at hans far jobbet fram til han var 74 år. Han hadde industribiten med stor seilproduksjon fra A til Å. De siste 15-årene er seilene derimot laget i utlandet, da det er blitt en kostbar produksjon med tekniske spesialiseringer.

I årene som kommer vil det skje en stor transformasjon i bydelen Tangen, hvor seilmakerloftet hviler ved Drammensfjorden. Drammen Slip og Verksted vil snart bli erstattet av over 600 leiligheter, og kanskje blir Peter Høegs rødmalte seilloft en hyggelig bolig i framtida?

Seilmakerloftet fra 1870, laftet og rødmalt, med Drammensfjorden som nærmeste nabo. På trappa ses hunden Sailor, og seilmakerne Thorkild Jakobsen (venstre) og Peter Høeg.

Nå er det et tidsspørsmål før Peter den sjette lar flagget gå til topps, legger inn årene og lårer seilet:

‒ Nå er det snart tid for å avslutte yrkeslivet og starte pensjonslivet. Thorkild Jakobsen, min trofaste og flinke seilmaker, har allerede pensjonert seg. Yrket blir hundre prosent hobby og da skal jeg seile mer ‒ jeg som har så stor glede av å være på sjøen, sier Peter Høeg med et stort smil.

Så når den tid kommer, er det bare å ønske Peter Høeg lykke til på framtidsreisa og rope et høyt:

Vel blåst!

Nå er det et tidsspørsmål før Peter den sjette lar flagget gå til topps, legger inn årene og lårer seilet.

En seilmakers hverdag

En seilmaker lager og reparerer seil, men kan også lage presenninger, kalesjer og andre fasongsydde produkter. Kan i tillegg gjøre riggarbeid, som å spleise og montere tauverk og wire. Seil lages etter mål og delene skjæres til manuelt eller brennes ut ved hjelp av datastyrt laser. Delene sys, limes eller sveises sammen i henhold til konstruksjonstegninger. Sømmer sys med kraftige industrisymaskiner, mens håndsøm brukes til forsterkninger av kanter og hull. I dag brukes mest kunstfiber i seil, men til veteranfartøyer brukes også naturmaterialer som lin, hamp og bomull.

Vanlige arbeidsoppgaver:

  • ta mål av båt og rigg for å tegne og konstruere seil
  • lage og reparere seil og formsydde trekk
  • veilede kunder om seil og andre seilmakerprodukter

I tillegg til å kunne faget, bør seilmakeren ha kunnskap om båter, seiling og aerodynamikk for å råde kunder om valg av seil, rigg og vedlikehold av seil.

De fleste seilmakere arbeider, med nål og hanske, på mindre verksteder, såkalte seilloft. Mange arbeider alene som selvstendig næringsdrivende eller sammen med få ansatte.

Utdanning:

Som seilmaker må du være nøyaktig, ha anlegg for tegning og regning, samt ha et godt håndlag. Du bør også ha gode kommunikasjons- og samarbeidsevner, samt være serviceinnstilt.

Yrkesfaglig løp i videregående opplæring innen seilmakerfag. Ett år på skole og tre år i bedrift.  Man kan ta mesterbrev i seilmakerfaget.

Det ble aldri laugsdannelse blant seilmakerne i Norge, men i 1741 ble et «Segl-, Flag- og Compasmager-laug» opprettet i København. I Norge er seilmaker ingen beskyttet tittel.

Seilmakerens arbeid og -utstyr

Etter tegninger og beregninger av seilets størrelse skjærer kniven seg gjennom duk av forskjellige materialer og tykkelser. Dukene blir nummerte, omhyggelig merket til hverandre, sømmene strykes og sammensying av seilflatene blir utført med hanske, nål og tjæret seilgarn. Kvinner og læregutter gjør gjerne dette arbeidet, som er både tungt og krevende. Så sys det på vranga. Når seilflaten er sydd sammen, må det mønstres og kontrollmåles.

Kantene brettes, og strykes med jernkaus for å få skarpe bretter. Tjæret hampetau strekes til seilets ytterkanter. Tauet er av forskjellig tykkelse etter seilets størrelse og hvor på seilet det skal brukes. Dette arbeidet krever erfaring og fagkunnskap, da det er helt avgjørende for sluttresultatet. Legging av solide «løire», en slags tauløkke omkring en kaus, og denne siste arbeidsoperasjonen krever en erfaren fagmann med et godt øyemål og med en rask og sikker hånd.

Fra gammelt av hørte flaggproduksjon med til en seilmakers yrkesområde: «Flag af ægte Uld og Bomuld i alle Størrelser, saavel til salgs som tilleie anbefales af Peter Høeg».

Seilmakerens arbeidsutstyr: En lav krakk utstyrt med en seilkrok, som holder arbeidsstykket på plass når den trekantede nålen stikkes gjennom duken ved hjelp av en solid seilhanske. Det spesielle fingerbølet er laget av tykt lær og tres over håndbaken, slik at en rund, flat stålplate med fordypinger blir liggende støtt på en slags oppbygning inne i håndflaten. I hvert sitt hull på krakken er det også en kort trossestump, merlpren, merlspiker, syl, nebbetang og fetthorn.

Kilde: Hans Henrik Rowe, Seilmaker’n på Tangen (1967).

Publisert i Rundt om Drammen nummer 1/2023

Legg igjen en kommentar