Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg
Stikker du hånda ned i vann og opp igjen, vil mesteparten av vannet renne av, men noe av vannet blir igjen på hånda. Akkurat som enkelte mennesker du møter – de setter spor, der og da og i ettertid. Det fine med ferie og reiser er spennende og morsomme opplevelser, nye mennesker og steder. Som årets fottur: En gjeng på 11 vandrer rundt i fire solskinnsdager i området innerst i Sognefjorden, Luster og Jostedalen. Hun som leder an er 77 år, og så følger gruppemedlemmene hakk i hæl både når det gjelder alder og kondisjon.
Damene i øvre sjikt setter absolutt farge på vårt korte ferieopphold, og skaper glade og gode minner. Én dag får vi utdelt kart og pågangsmot, så skilles våre veier. Hovedbølet går over fjellet, mens ei kjernegruppe velger en kortere strekning. Da to av damene ikke dukker opp til middag klokka 19.00, begynner vi andre å bli engstelige. Husverten setter seg i bilen og drar på kvinnejakt, mens vi andre blir sittende å speide ut av vinduet.
Litt før åtte stopper en bil og ut stiger to blide damer med ryggsekk og turstaver. De blir tatt i mot med hurrarop og glade velkomsthilsner. Så får vi høre historien: De hadde valgt feil i et veikryss. Damene hadde gått og gått, og ble både sultne og slitne. Villbringebær ble spist, grusveien ble seng og visestubber ble sunget for å holde motet oppe. Da de endelig skimtet en lysning blant trærne, fjorden og en bonde på et jorde, var den ene milslukeren ikke sein å spørre bonden om han ville være drosjesjåfør. Det var ikke nei i hans munn, og damene ble kjørt trygt hjem. Så blir det sen middag på alle og tidlig kveld på to.
Dagen etter står det fredag den trettende på kalenderen, og det ligger spenning i lufta. Etter å ha kjørt noen av fotgjengerne til Nigardsbreen skal de andre kose seg med kake og kaffe på bord og benk. Stemningen er god og praten går lett, helt til ei av damene, som sitter alene på den ene sida, reiser seg opp. Bord og benk vipper rundt og tre forbausede kvinner befinner seg plutselig på rygg og med beina i været. Kvinnene kommer seg på rett kjøl igjen, litt forskrekkede, men ellers i fin form.
Ei av damene sjarmerer alle med sin godhet og åpenhet. En kveld deler hun en av sine barndomsopplevelser: Lilly var født før krigen, bodde i Tyskland, hadde norsk mor og tysk far. Etter krigen okkuperte amerikanerne de beste leilighetene, så Lillys familie på fire måtte flytte på hybel. Et piggtrådgjerde delte barndommens gate i to. Hver dag og på hver side av den kvasse piggtråden gikk Lilly og Mary, en jevnaldrende amerikansk jente, og skulte sinte på hverandre. Mary tok skolebussen til sin amerikanske skole, mens Lilly gikk på den lokale skolen. En dag kastet Mary en snøball i øyet på Lilly. Mary fikk dårlig samvittighet og ba om unnskyldning. Siden den dagen ble de bestevenninner, og fulgtes på skolevei på hver sin side av piggtrådgjerdet.
Vennskapet utviklet seg, og de begynte å leke sammen etter skoletid hjemme hos Mary. Da måtte Lilly passere portvakta, hvor hun ble fulgt og hentet av de voksne. Til slutt ble det så mye løping, at lille Lilly fikk sitt eget kort, som viste at hun kunne ferdes fritt til og fra. Lilly hadde én sommerkjole, som var nyvasket og nystrøket hver morgen. I Marys klesskap hang det 35 sommerkjoler, et himmelrike av lette og fargerike stoffer, på rad og rekke. En dag fikk Mary låne Lillys kjole, mens Lilly kunne iføre seg en av Marys mange kjoler. Så var Lilly Mary og Mary Lilly for en stakket stund.
Tre år gikk. Lillys mor ville skilles, og hun ville ta med seg barna til Norge. Avskjedsstunden var kommet. Marys mor sa til Lilly at hun kunne få velge fem av Marys kjoler som presang. På den måten fikk Lilly en flik av himmelriket, og naturligvis hadde hun lyst til å gi noe tilbake til bestevenninnen. Det var ikke mye gods og gull i hennes barndomshjem, men moren visste råd. Hun fikk gullsmeden til å inngravere en hilsen på ei av sine sølvskjeer. Men den blanke sølvskjea kunne ikke måle seg med fem vakre kjoler i lett sommerstoff, synes Lilly. 56 år er gått, og kanskje er skjea med sirlig inngravering fremdeles ett av Marys kjæreste minner?
Lilly avslutter sin historie. Stillhet. Vi blir sittende i kveldsmørket, mens to små jenter i lyse sommerkjoler leker i våre tanker. Vi føler det. At du legger igjen noe av deg selv hos mennesker du berører. Så se deg om, gi deg til kjenne, stikk fram hånda og gi et varmt håndtrykk. Møt et menneske som vann møter ei hånd. Det kan bli et møte som setter spor…