Rules 1798

Tekst: Birgitte Simensen Berg

Flynesa peker nedover. Vi forsvinner inn i en grå grøt – et ingenmannsland mellom jord og himmel. Så er grøten spist opp og på bunnen av den dype tallerkenen skimtes hus, åkerlapper, skog, veier, vann, båter og øyer. Et fargeløst høstlandskap i april. Regnet fyker vannrett forbi flykroppen, mens noen regndråper klamrer seg fast og renner triste nedover de ovale, små vinduene.

Utenfor pisker regnet mot frontruta. Vi sitter øverst og foran i en toetasjers buss. Utenfor, på Londons mørke og våte fortauer, kjemper menneskene seg fram i motvind. En kvinne henger etter paraplyen, som har vrengt seg i fortvilelse. Været rår ingen med. For noen timer siden skinte sola og vi gjemte øynene bak mørke solbriller – redde for å bli gjenkjent som én av millioner menneskemaur som hastet fram og tilbake på evig jakt etter mat, drikke, klær, en myk sofa eller en hard kontorpult. Vi sitter tørre og kikker ned på alle de våte menneskene. Hvor skal de alle sammen? De følger tida og forsvinner i mengden. Noen holder seg over jorda, mens andre dukker som muldvarper ned i Londons edderkoppnett av undergrupper. Opp og ned rulletrapper. Bleke ansikter i kunstig lys. Noen lukker øynene og prøver å glemme den grå hverdagen i en fargerik drøm – andre lar øynene følge bokstaver og bilder i bøker og aviser. Et lesende folk som lar seg befrakte fra ett sted til et annet. Next stop is Waterloo. Mind the gap.

Regnet trommer fortsatt mot ruta og vi gruer oss til å gå ut i det væte været. Noen timer før hadde vi sittet lunt og godt i Restaurant Rules – Londons eldste spisested fra 1798. Hvite duker på bordene og røde trekk på sofaer og stoler. Veggene fulle av bilder og en stor speile på den ene kortveggen. I løpet av disse drøyt to hundre årene har nok mange speilet seg i glansen under lysekronene. Jeg blunker. I speilet seg jeg Charles Dickens, John Galsworthy, Graham Greene og John Le Carre føre gaffelen elegant til munnen og heve glasset med et høflig nikk. Jeg nikker tilbake, og blunker én gang til: Laurence Olivier, Buster Keaton, Clark Gable og Charlie Chaplin. De har vært her alle sammen. Kanskje har de sittet i det samme hyggelige hjørnet som vi nå sitter med overblikk over hele salen. Vi er i godt selskap og kjenner at historien sitter i veggene.

Vi nyter og fører gaffelen med en bit av det rådyre rådyret til munnen og hever glasset med god rødvin til munnen. Vi skåler. De smiler tilbake: Den lille mannen som har med seg sin ferme hustru og tre lubne døtre, og den bleke kvinnen med de gjennomsiktige vippehårene, som sitter alene og leser ivrig i boka si mens hun venter på hovedretten. Hun smiler for seg selv og gjør oss nysgjerrige på hva hun leser.

Jeg ser speilbildet av meg selv i den mørke bussruta. Plutselig får jeg plassert over munnen Salvador Dalis spesielle, tynne mustasje med elegant sving ytterst. Jeg ser komisk ut, så jeg trekker på skapertrang – en underlig verden. Galskap? Elefanter med ekstra lange bein. Forvridde klokker. Telefon med hummer på røret. Mae Wests lepper omskapt til sofa. Makabre og morsomme tegninger og malerier, som både forskrekker og tiltrekker. Forvridde kropper fulle av skuffer med knotter på – her gjemmer mennesket sine hemmeligheter. Skuffene er mange og lange, og vi klør i fingrene etter å dytte dem litt lenger inn i kroppen. Men vi klarer å styre kløen, og går videre for å se på portrettfotografier fra 60-åra. Så mange kjente mennesker i svart/hvitt som man ikke kjenner. Det er tid for alt, også ettermiddagste. Vi rusler til topps og har panoramautsikt over London by i ettermiddagssola. Vi nyter både teen og synet. Et fly beveger seg lydløst over  himmelen – det skinner som en ekstra sol. Er det på vei til fjerne himmelstrøk eller skal det lande på én av Londons mange flyplasser?

Flyhjulene når bakken og vi rykkes tilbake i stolen under den kraftige oppbremsinga. Fasten Your seatbelt-skiltet blir slått av – vi frigjør oss, kryper ut av den blanke flykroppen og setter skoa i ei rosa desinfiseringsvæske mot munn- og klovsyke. Vi er igjen på norsk jord, og regnet følger oss helt hjem.

Publisert i Klassekampen.

 

Legg igjen en kommentar