Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Sola dytter meg framover med sine varme stråler, og lager en skyggefigur som holder følge med meg som en trofast venn. Ei t-skjorte, en shorts og et par joggesko er hele turutrustningen. Jeg går kjapt bortover asfalten, som snart går over i en skogssti. Byens larm og jevne dur blir avløst av fuglekvitter og vindsus i tretoppene.

Treets topp gjemmer mange flyvedyktige skapninger. 

Jeg nyser og med ett er jeg omgitt av flaksende fugler som flyr opp fra skogsbunnen. De flyr redde opp og bort, og jeg blir stående å speide etter dem. Jeg kjenner at jeg er litt lei meg for all ståheien nyset skapte, men tenker i mitt stille sinn at de snart vil vende tilbake – bare Nysa forsvinner. Så rusler jeg videre og kikker litt foran meg på stien. Maurene jobber for harde livet, og fra tid til annen treffer jeg på flotte maurslott som lener seg mot trestammen.

En blomst som snart skal bli til søtt bær.

Og mot meg slår en søt duft av markjordbær, som vokser rød og moden ved siden av stien. Den røde fristelsen må puttes i munnen. Noen blåklokker vokser ved siden av den smale stien, og jeg plukker med meg bukett som pynter med noen slanke strå. En liten bit av sommeren vil jeg ta med meg inn i stua.

Et voldsomt brak, og jeg skvetter der jeg sitter på huk og plukker markas jordbær og blomster. Jeg er så opptatt av alt som vokser og gror nede på skogbunnen at jeg ikke har sett at været over meg har skiftet: den blå himmelen er plutselig blitt mørkegrå. Et lyn og et nytt tordenbrak. Huff, tenker jeg og retter ryggen. Det skal visst være litt farlig å være i skogen når det lyner, har jeg hørt. Men nå har jeg hørt så mye. Så kommer regnet. Store, tunge vanndråper dundrer i bakken og lager små hull. Jeg løper bortover stien og gjemmer meg for regnbombene under et stort grantre. Treet prøver så godt det kan å være en paraply. Der står jeg – i ly under den mørkegrå sky – og ser alt det våte komme ned i strie strømmer.

Det begynner å blåse og maurene kryper oppover joggeskoa mine. En mygg har funnet veien til leggen min – en blodtørstig fyr – som ser fram til å stikke sugesnabelen sin inn i den varme huden min. Jeg dytter ham bort med det andre beinet. Regndråpene er blitt litt mindre, og jeg begynner å haste videre. Jeg må jo hjem. Så setter værguden – den luringen – krana på full styrke igjen og jeg løper bort til et nytt tre. Jeg kjenner vannet dryppe fra håret mitt og nedover t-skjorta. Buksa og skoa mine er også våte: kliss-klass hele meg. Og jeg kikker og kikker ut på den våte regnskogen og drømmer om et varmt karbad.

Skogen blir litt trolsk i regnvær. Edderkopper spinner i all slags vær.

Vannkrana skrus igjen. Det er bare noen små regndråper, som forsøker å treffe meg der jeg løper videre gjennom skogen. Jeg er klissvåt og vil hjem fortest mulig. Men så vakkert det er: Marikåpene har samlet regndråper i sin midtre, bekken sildrer ekstra lystig og bladene glinser irrgrønne og friske. Hele skogen er nydusjet og vil på ball. De viser seg fram fra sin beste side, og nikker blidt og galant til meg der jeg haster forbi. Jeg stryker den våte luggen til side for å se litt bedre. Samtidig som jeg kjenner den gode og friske lukta som kommer opp fra skogbunnen og forsvinner oppover de knudrete stammene helt opp til trekrona.

Der oppe leker vinden med trekronene, som drysser vanndråper ned på meg – det pilende mennesket som småjogger av sted ned mot sivilisasjonen. Der nede finner jeg et hus med en dusj og et klesskap med tørre klær. Etter en stund er jeg tørr og varm igjen. Så setter jeg markblomstene i en vase og setter sommerbuketten på kaminen. De sarte blåklokkene har ennå regndråper på kronbladene sine, og jeg venter bare at de skal kime litt forsiktig for meg. Men jeg hører ikke noe klokkespill, enda jeg legger øret helt inntil.

Publisert i Klassekampen.