Smerten

Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

nett Vesterålen Havmannen1Lys i mørket.

Smerten kan være det frø som lykken spirer av. Tja, kan det det? Sorg og glede henger i sammen som erteris lærer man ofte i livets skole. Hvorfor må smerten være til stede i livet?

Denne smerten som noen ganger banker på og skal inn en sen kveldstime – som en ubuden gjest. Smerten kan kjennes som ei klo som river og sliter inni en. Noe vondt som aldri gir en fred. Noe stort som tar all plass: som en stor, mørk mann som kommer inn i et lite rom, vifter med lange armer og roper ut og fyller alle tomrom med sin dype basstemme. Smerten har en slitsom og monoton stemme, som spør og graver og lar ikke tankene få fred. Smerten kjennes i hele kroppen, og hodet murrer og verker. Selv i søvne får man ikke fred for smerten. Den lister seg inn og kryper som en sleip orm rundt i alle kroppens kriker og kroker. Den veser. Man finner ikke hvile noen steder, og er like utslitt om morgen som om kvelden. Man løper og prøver å gjemme seg bort med keitete og stive bevegelser, men smerten finner en overalt. Den er seig og klebrig som klister. Smerten er en brysom uvenn. En nysgjerrig og ond nabo som kikker inn og skal vite alt. Smerten er hvit og kald, og har mørke ringer under øynene. Smerten slår med harde slag mot såre punkter. Det gjør vondt, kroppen skjelver og man synker og synker.

Så kjenner man at beina har nådd bunnen. Man spenner fra, og tar kraftige tak med armer og bein. Kroppen svinger seg elegant som en smekker oter opp mot overflaten. Det våte, kalde og mørke klarer ikke å feste seg til kroppen. Alt preller av. Det blir lysere og lysere, og hodet bryter havoverflaten med et stort sukk. Lungene fylles med luft og ansiktet vender seg mot det gode sollyset. Man lever. Man puster. Den varme stranda ligger og lokker med stillhet og varme. Millionvis av sandkorn fester seg løst til kroppen. Man døser. Og drømmer. Om mennesker man liker. Om mennesker man ønsker å kjenne. Et forsiktig smil. En svak uro i kroppen. Et savn. En lengsel som strekker seg lenger enn kroppen. Man reiser seg og stuper kråke av glede bortover i den varme sanda. Fortere og fortere går det. Man blir svimmel. Alt går rundt og rundt.

Et lys, blafrende ring rundt et stearinlys. En liten bevegelse. Lys i mørket. En svak varme kjennes. Hendene føres forsiktig over varmen. Et svakt kjærtegn.

– Kjære lys og varme, elsk meg mindre og lenger enn mye og kort!

En tanke. Et ønske. Et hastig vindpust og lyset blafrer opp. Lyset treffer huden raskt og uventet, som en orms tynne, lange tunge – en smerte jager gjennom hele kroppen. Det svir og verker. Smerten varer …. lenge.

Publisert i Klassekampen.

Legg igjen en kommentar