Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg
Ulike steiner passer godt sammen og utfyller hverandre.
Fru Følelse og herr Fornuft har kjent hverandre i evigheter. Selv om de ikke alltid er på bølgelengde, er de gode venner, ja, til tider svært gode venner. De har vanket sammen siden tidenes morgen, har hatt «håndfølge» og kastet forelskede blikk, og sendt hverandre «hjerteogsmertebrev». De har omfavnet hverandre kjærlig, og de har kranglet så busta fyker. De har ledd sammen og de har grått sammen. Men han har aldri fridd, selv om han ofte har hatt lyst. Hun har hengt opp misteltein, men aldri villet kysse ham under den. De har et forhold, som river og sliter i kropp og sjel. De kan ikke leve sammen, men de kan heller ikke la være. Det er vondt å være sammen og det er vondt å være fra hverandre.
Fru Følelse legger ofte hånden på hjerte og følger sin intuisjon. Hun synes hun selv er en god menneskekjenner, og er svært sosial. Hun er omgjengelig og trives stort sett sammen med de fleste mennesketyper. Som de fleste andre søker hun kontakt med mennesker som likner henne selv, men en gang i blant er det også spennende og morsomt å være sammen med mennesker som er svært annerledes enn den vanlige omgangskretsen.
Fru Følelse synes ikke alltid det er nødvendig å bruke så mange ord når man konverserer: mimikk, håndbevegelser, ja kroppsspråket synes hun forteller mye, ja nesen mer, enn ord. Det er slitsomt noen ganger å måtte tenke så mye før ordene hopper ut av munnen i yre kast: impulsiviteten blir noen ganger borte hvis hver eneste setning må ha en fornuftig mening og en veloverveid tanke bak seg. Ordene triller ut som erter av en sekk: noen vil hit og noen vil dit, noen triller fort og noen stopper helt opp. Noen ord er harde og sårende, mens andre ord er runde og milde. Huff og huff, tenker fru Følelse, hvorfor sa jeg det og det. Men pytt, pytt det var jo ikke vondt ment og om hundre år er allting glemt. Tenker fru Følelse og sukker litt oppgitt. Og har det litt vondt med seg selv en stund.
Herr Fornuft synes ikke man bør prate så fælt. Han har lite til overs for skravlebøtter og ord uten mening. Han synes at en samtale skal være meningsfull og givende. Man skal bruke ordene med omtanke, og tenke seg vel om før de slippes ut i friluft. Har man ikke noe fornuftig å si, kan man like gjerne holde kjeft, synes han. Han plukker ut sine samtalepartnere med nennsom hånd. Livet er for kort til å skusles bort på tompreik. Herr Fornuft ser ut som et spørsmålstegn hvis samtalepartneren ikke uttrykker seg klart nok, og nåde deg hvis du er inkonsekvent. Det første man sier må henge sammen det siste man sier, ellers blir samtalepartneren et ubegavet monsterdyr med spisse tenner, som herr Fornuft skyr som pesten.
Så tenk før du prater, og snakk korrekt, og husk at enhver setning bør inneholde et subjekt, et verbal og et objekt. Slurv får herr Fornuft til å grøsse, og døra inn til hans hus er stengt en gang for alle hvis det slurves med den slags livsviktige ting. For hva er vel vitsen med å prate hvis ikke ordene uttrykker en mening? For hva er vel vitsen med å konversere hvis ikke du har noe på hjerte som du vil at en annen skal forstå? For han kan ikke vite hva du tenker, hvis det ikke kommer fram i klartekst. En selvfølge og den naturligste ting i verden. Tenker herr Fornuft og synes det hele er svært så logisk og greit.
De er stadig på kollisjonskurs, så fru Følelse og herr Fornuft bor hver for seg. I hvert sitt hus. Med god gangavstand imellom, selv om de kan skimte hverandres mursteinspiper. Noen ganger ser de hverandre ofte, andre ganger svært sjelden. Da er de sure på hverandre, olme i blikket og skuler stygt på hverandre. I disse periodene trår føttene deres seg varsomt fram som på en minelagt krigssti, og det føles som om det er milevis mellom hjemmene. Men midt opp i sinne og ilske utsagn drypper det allikevel noe varmt og godt inni kroppene deres. De er jo glad i hverandre, selv om de ikke klarer å innrømme det overfor hverandre. De er så ulke, at det er morsomt å være sammen. Selv om fru Følelse prater mye, er ørene hennes alltid åpne, og noe av det herr Fornuft sier tar fru Følelse i mot med takk. Og herr Fornuft synes fru Følelse er rar og morsom, og han ler ofte sammen med henne. De følger liv med fru Følelse, og det liker han svært godt. Derfor er de begge to svært glade for å kjenne hverandre, for de vet at å blande litt fornuft og litt følelse gir en god balanse her i livet. Så tar de hverandre i hånden, og føler at de hører sammen – iallfall for en stakket stund.
Publisert i Klassekampen.