Melde seg selv

Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Tømmerfløteren Grønland Union

Ordet selvangivelse smaker litt av politi og påtalemyndigheter og fanden og hans oldemor. Men denne bitre bismaken på tungespissen har nok bare folk som ikke har rent mel i posen? De med englevinger og konstant god samvittighet har sikkert tanker som «endelig kan vi få vist hvem vi er», og kaster seg over A4-arkene med stor iver og brennende glød. Alt kan endelig komme fram i lyset og alt som står svart på hvitt kan tåle det offentliges vaktsomme ørneblikk. Alle kan vi vel enes om at det er greit å ta en titt på livets økonomiske pluss- og minussider en gang i året? Og når det først skal gjøres, er vel et nytt blankt år et gunstig tidspunkt?

Hvordan ville det ha vært å leve i et pengeløst samfunn? Sikkert et populært tiltak for de fleste. Men hvorfor skulle vi da gidde å dra på jobb? Et stort flertall av verdens befolkning jobber for pengas skyld. Et fåtall fordi de vil ha en meningsfylt hverdag og vil gjøre en innsats for familie, konge og fedreland. Og lønningsdagen er ofte månedens solskinnsdag – uansett vær og føreforhold. Enkelte feirer den ved å ta en øl eller to sammen med kolleger, andre kjøper småsjokolader til familiens yngste og andre igjen tar en sving bortom torget og kjøper en duftende blomsterbukett. Litt ekstra penger på kontoen markeres på en eller annen måte, men hvor lenge var Eva i mammons paradis?

I et pengeløst samfunn slipper man å dra på tunge lommebøker i baklomma eller i veska. Tenk å slippe alle kreditt-, bank- og bonuskortene som ligger på rekke og rad som en fargerik kortleik. Vi kan slippe å gå lenger inn i plastkortenes skumle verden. Tenk på alle kasseapparatene som kan kastes og gjenvinnes til noe mer brukbart. Tenk på all kassabetjening som kan få nye utfordringer. Tenk på Den Kongelig Mynt som kan prege tapperhetsmedaljer til Norges befolkning. Tenk på alle bankene som kan fylles med, ja, si det: bo- og servicesenter for den stadig økende andel av eldre og pleietrengende (det er nesten som å høre herr Carl I. Hagen, som spiller sin gamle plate med hakk i). Men hadde vi blitt mer fornøyde og livsglade uten å ha disse klingende myntene i lommer, vesker, madrasser og banker? Det er vel et spørsmål som verken ti vise menn eller fem kloke koner kan svare på. Pengesamfunnet hadde kanskje blitt avløst av et byttesamfunn?

Du får det, hvis jeg får det. Jeg trenger det, men ikke det. Da jeg har sju unger under skolepliktig alder trenger jeg mye melk og brød, men ikke så vin og indrefilet – eller er det nettopp i min nåværende livssituasjon jeg gjør det? Kvinnen som er glad i å klatre og snekre trenger sikkert flere bukseskift enn mannen som sitter på en bløt kontorstol fra klokka 08.00-16.00. Jeg er flink til å lage brød, mens du er en kløpper til å lage velsmakende sildekaker. Så bytter vi. Kanskje de gamle bankene kan bli et nytt og annerledes hyttemarked uten aksjer og klingende mynt? Bli til en livlig møteplass fra morgen til kveld. Kanskje det vil bli produsert nyttige og forbrukervennlige varer, da målet ikke lenger er å tjene penger. Reklame blir helt unødvendig og vareutvalget oversiktlig. Kanskje kreativiteten og fantasien vil få en ny oppblomstring, og kan hende oppdager vi at det bor en håndverker i oss alle?

Bankran blir en saga blott, men i stedet blir det kanskje markedsran? Eller får vi et samfunn med bare snille og engleaktige innbyggere? Og hva med selvangivelsen? Da slipper vi vel å levere inn den også – vi besitter ikke lenger noe særlig jordisk gods: i alle fall ikke kroner og øre. Og så kan vi lese eventyr for de små om stygge troll og vakre prinsesser og skattkister fulle av skinnende gullmynt. Eller mimre oss gjennom gamle Donald-blader, hvor onkel Skrue bader seg skinnende «ren» i pengebingen. Det eksisterer bare eventyrpenger. Utopi?

Publisert i Klassekampen.

Legg igjen en kommentar