Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Plutselig – som et trylleslag – fra hard asfalt til myk sand.

Jeg gikk på kjente veier. Det var grå hverdag og grytidlig morgen. Målet var plottet inn, og min indre kompassnål pekte i riktig retning. Rett fram lå jobben. Da kjente jeg at noen pirket meg forsiktig på ryggen. Jeg snudde meg. En lys, svevende kvinneskikkelse smilte til meg. I hånden holdt hun en kort pekestokk – en tryllestav. Jeg gnei meg i øynene. Jeg var plutselig ikke sikker på om jeg fremdeles sov og feen var en barnslig drøm.

– Hei, svarte jeg spakt.

– Jeg har sett deg gå over plassen her i flere år nå. Til samme tid. Dag etter dag. Vinter som sommer. Høst og vår. I vind og snøfokk. I sol og regn. Jeg føler at jeg kjenner deg på sett og vis. Feens stemme var mild.

– Å, sa jeg og kikket meg fort rundt. Jeg var redd for at noen så meg.

– Hva ønsker du deg? Hvor vil du reise? Hva vil du gjøre? Feen la hodet litt på skakke, løftet litt på kjolen og danset rundt meg. Jeg kikket på klokka og begynte å gå videre. Jeg kunne ikke la mitt møte med feen føre til at jeg kom for sent på jobben. Jeg kneppet igjen den øverste knappen i jakka. Det blåste.

– Vel, et besøk på en gresk øy kunne gjort seg akkurat nå, svarte jeg og trakk litt forsiktig på smilebåndet. Jeg følte meg litt tussete der jeg gikk. Feen svingte tryllestaven over det bustete håret mitt og sang en liten strofe. Jeg virvlet rundt og rundt. Rundt og rundt. Og så ble alt stille. Jeg stod naken på en strand. De bare føttene mine var plantet dypt nede i den hvite, varme sanden.

– Her, ta dette sjalet rundt deg. Feen danderte raskt et tynt silkeskjerf rundt kroppen min.

– Å, sa jeg og knep øynene sammen – både i forundring og på grunn av det sterke sollyset.

– Kos deg og lev, ropte feen og forsvant i det blå. Jeg la meg på ryggen i sanda, lukket øynene og nøt varmen. Bølgene slo mot stranda, lukket øynene og nøt varmen. Bølgene slo mot stranda, lokket og dro. Jeg lot sjalet ligge alene igjen på stranda, og svømte utover. Jeg trakk pusten dypt inn og dukket. Ned i fiskenes rike. Opp til overflaten og ned igjen. Opp og ned. Jeg ble andpusten og kjente fast grunn under føttene. Jeg vandret rundt på måfå. Tok noen små avstikkere, spiste appelsiner rett fra trærne og plystret «Oxdragarsång» av Cornelis Vreeswijk. Jeg ble klissete rundt munnen og på fingrene.

I det fjerne hørte jeg gitarklimpring. Og sang. Musikken førte meg til et hvitkalket hus med mørkeblå skodder og en åpen dør. Bordet var dekket med rutete duk. En karaffel med vin stod allerede på bordet og to glass. Og en glassbolle med salat. Tomat, løk, tunfisk og olje. Han dro stolen ut og ba meg sitte. Jeg satte meg og han skøv stolen forsiktig inn mot bordet. Glassene ble fylt med gjestfri hånd. Så bar han inn grillet kjøtt. Vi spiste og drakk. Pratet. Og hvilte blikket på havet som gikk i ett med himmelen. Sola trillet sakte over og duppet ned i alt det våte. Jeg takket for maten og ruslet ned mot stranda. Jeg var mett og døsig. Jeg satte meg ned og hvilte ryggen mot et skjevt og gammelt tre. Så sovnet jeg.

Og våknet. Jeg åpnet øynene og stod foran døra til jobben. Klokka var 07.57. Jeg låste opp og gikk inn.

Publisert i Klassekampen.