Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Hva skal vi kjøpe nå da, damer?

Innenfor hjemmets fire vegger kjøpes og selges det over lave- og høyhælede sko. I sofakroken samler kvinnene seg med struttende lommebøker i håndveska. Den brune eller svarte veska i skai eller skinn som rommer et lite skattkammer av uunnværlige bruksgjenstander og som alltid er innen rekkevidde. Kaffe blir servert i nusselige kopper og hjembaksten blir rost opp i skyene, og skravla går om mann, barn og slankekurer. Kvelden har to vertinner: Hun som er kjent i huset serverer kaffe, mens den innleide vertinnen legger fram sine produkter på stuebordet. Enten det er trevirke fra Kari Trestakk, plastgjenstander fra Tupperware eller klesplagg i ull, skinn eller silke.

– Den bollen har jeg ennå, kan bestemor fortelle. Den kjøpte jeg sikkert for 30 år siden og den er nesten like fin. Enda så mye som jeg har brukt den.

– Jeg har nesten maken, kan barnebarnet fortelle, bare litt mer moderne design og med mørkeblått lokk. Joda, Tupperware er en trofast partyartikkel, og de holdbare plastartiklene bestilles av både den yngre- og den eldre generasjon. Det er enda litt plass igjen i kjøkkenskapene. For dette er produkter som kan stables i høyden.

Husflid kan man også få hjem i stua. Og nå klær. Den slanke vertinnen ikler seg det ene lekre plagget etter det andre, og alt kler den smukke. Fru litt-tykk og frøken litt-lat mener at klær skaper folk, og vips, så er en vinrød silkedrakt bestilt. Klesskapet skriker etter føde, og framover står festinvitasjonene i kø. Og i morgen skal det endelig bli noe av den joggeturen i marka, tenker samboeren med litt dårlig samvittighet og putter enda en vaffel med rømme og syltetøy i munnen. Uansett, man får unne seg litt i ungdommen.

– Det er da morsomt å pynte seg, påstår bestemor og nipper til den varme kaffen. Vertinnen svinger seg elegant rundt og alle er enige om at det er moro å kikke på klær. Å kjenne på den svarte silken og prøve en av de varme alpeluene i ull, som man kan plassere – på fransk vis – kjekt på snei.

Så får vi demonstrasjonen som vi er kommet for å se: Plastens smidighet og evigvarende alder. Venn av trange kjøkkenskap og overfylte kjøleskap. Og morsomme og praktiske tregjenstander til nytte eller til pynt i ethvert hjem med respekt for sine beboere og gjester. Kvinnene gjesper av henrykkelse over siste skrik i smarte plagg i naturstoffer. Alt kan begjæres – fra lekkert undertøy til flotte jakker i islandsk ull. Vi kler av og vi kler på oss. Betrakter oss selv i speilet og er speil for hverandre. Klær skaper folk, sies det, og vi skaper oss om til smarte draktdamer eller til røffe fritidsjenter. Forvandlingen tar bare noen minutter og er helt gratis.

Bestillingslister fylles ut og på et øyeblikk er man fattigere på penger. Den innleide vertinnen takker for seg og forlater åstedet med sitt pikk og pakk, mens husets vertinne sitter igjen med oppvaska. Men hva gjør vel det, i disse oppvaskmaskintider?

Publisert i Klassekampen.