Har du subbet apatisk bortover gata på evig jakt etter kaldt drikke for å dempe en konstant, skrikende tørst? Har du opplevd at tøyet klistrer seg til kroppen etter å ha sittet ei kort tid i en plaststol? Har du oppsøkt og sett på skyggen som en omsorgsfull velgjører og sola som en plagsom uvenn? Ja, da er du kanskje i Dubai, denne byen i De Forente Arabiske Emirater, hvor lufta dirrer og asfalten brenner. Selv klokka 22.00 om kvelden viser gradestokken 43 varmegrader.

Allerede på flyplassen kan man nesten lukte olje og rikdom. Det glitrer og skinner i glass og metall. Kunstige palmer er dekorerte med lys, som snor seg som slanger oppover stammene. Menn sprader rundt i hvite og nystrøkne kjortler. De er så hvite at jeg lurer på hva slags vaskemiddel konene bruker. Mennene bærer stolt sine struttende mager og ledsager to-tre unge og slanke kvinner kledd i svart fra topp til tå. Gjennom ei lita utkikksstripe skimtes et par mørke øyne. På gatene og i parkene er kvinnene i mindretall, og dukker hun opp er det i følge med en han. Mennene derimot rusler omkring alene, to og to eller i flokker – ofte hånd i hånd eller med en vennskaplig arm rundt skulderen til sidekameraten – eller de sitter på fortauskafeer eller lett henslengte på grønne parkplener eller -benker. En afghaner kaster stygge øyne på en flokk med fem vestlige damer i 50-års alderen: – Det der liker jeg ikke. De skal ikke gå ut alene. I følge ham så er kvinneflokken tydeligvis “alene” så lenge de ikke har med seg en mann. At slikt er helt vanlig i Norge, hvor kvinner i alle aldre også går ut mutters alene, rister han på hode av: Slikt er visst helt utenkelig. Sjøl jobber han i en av  Dubais mange klesbutikker på tredje året, og forsørger kone og fem barn hjemme i Afghanistan.

Kollektivtrafikken er godt utbygd i byen med 2,5 millioner mennesker. 6.000 drosjer kjører rundt til enhver tid, så det er ikke vanskelig å få skyss – billig er det også. Drosjesjåførene får fast månedslønn, og lar seg verken stresse av kunder eller kø. På bussene er de tre første setene forbeholdt kvinnene, og selv når mennene må stå i midtgangen setter de seg ikke på ledige kvinneseter. For 25 øre kan vi kjøre båttaxi. Vi hopper på og havner i gamlebyen med moskeer og små butikker, hvor handelen går livlig, bare avbrutt av siesta og søvnig stemning midt på dagen: Da settes det lemmer for butikkene, og folk samler seg i skyggen av trærne. Under ettermiddagssola blir lemmene igjen fjernet og handelen fortsetter til langt på kveld. I gullstrøket skinner smykkene omkapp med sola og selgernes stemmesurr minner om ivrige bier på jakt etter nektar i form av tjukke lommebøker.

Det er fredag og bønneropet fra tårnet høres ekstra intenst. Fra gater og streder kommer menn løpende med bønneteppet under armen. Moskeen er allerede full, da bønn inne i moskeen har over tjue ganger høyere verdi enn utenfor. Fortauet fylles, og snart vender hodene mot Mekka mens en rad kjortelrumper og nakne føtter vender motsatt vei. Vi tar ikke del i bønnen, men finner heller en liten restaurant og bestiller kylling. Lunsjretten til 15,- kroner kommer raskt på bordet med brød og vann. Klumsete prøver vi å få i oss kjøttstykker og saus ved å bruke brødbiter som skje, slik som sidemannen gjør, for han spiser suppa lekende lett med brødskjea si. Plutselig kommer det bestikk på bordet til stedets to eneste hvitinger. De innfødte kaster noen skøyeraktige blikk både til hverandre og oss. Så er bønnestunden over, og plutselig fylles det lille lokalet av sultne menn. Spis fort og gå er visst det vanlige her, for hele tida venter en sulten sjel på ledig plass. Jeg har vel aldri spist så fort noen gang, men til tross for manglende matro smaker maten godt.

Noe annet er det å spise grønnsakssuppe i luksushotellet “Bølgen”, The Jumeirah Beach Hotel. Her er det duk på bordet, hvitvin i glasset, ro og en oppmerksom kelner. Det er hypermoderne, rent og stilfullt. Nabohotellet, det berømte “Seilet” – Burj Al Arab – verdens eneste sjustjerners hotell, må vi bare beundre fra utsida, da kortbuksene stenger veien inn til den overdådige luksustilværelsen. Som trøst tar vi en dukkert i det badekarvarme vannet, som er åpent for alle – både for barn, kvinner og menn, som heller ikke er noen selvfølge her ved Den arabiske gulf.

Overgangen fra ekstrem varme til klimaanleggskulde er ofte brå og grøssende – solsvidde armer og bein får gåsehud av den sjokkartede opplevelsen. Akkompagnert av duren fra klimaanlegget skriver jeg solfylte tekster til familie og venner på glansede kort, samtidig som jeg sender noen varme tanker til vinterens snø og sno.