Tekst: Birgitte Simensen Berg

Vi hadde sittet og humpet på bussen i over sju timer, og endelig stopper den ved bestemmelsesstedet – Nes gard i Luster. Verten møter oss på bussholdeplassen, og snill som han er hjelper han til med å bære sekker og bager. Vi er sju damer som fotfølger ham. Snart får vi øye på et gammelt, hvitt og trivelig hus i en skråning. I hagen er langbordet dekket, og vi benker oss rundt. Kaldt drikke og nyplukkede plommer og moreller blir servert. Snart kommer det også kaffe og nybakt kringle på bordet, og vi lener oss tilbake, lukker øynene og nyter å bli tatt godt i mot. Med en slik begynnelse må det bli en god fortsettelse. Innerst i Sognefjorden, i et frodig fjordlandskap, skal vi nyte blide og gjestfrie solskinnsdager sammen med kyndig guide og trivelige turkamerater fra Sande, Oslo og Canada.

Opplevelsene ligger i kø og venter…

Fra Molden, 1.116 meter over havet, er det vakker utsikt til Jostedalsbreen, Hurrungane, Lustrafjorden og mange andre armer av Sognefjorden. Rast og bad i over tusen meters høyde smaker ekstra godt i varmen. Kultur i lavlandet blir det også tid til: besøk i Norges eldste steinkirke, Dale, og Norges eldste stavkirke, Urnes. Sistnevnte står på UNESCOs liste over de mest verneverdige kulturminnene i Norge. Det søte syltetøy- og safthuset til Lerum blir også besøkt, i tillegg til Walaker trehotell med vakker rosehage og Munthehuset, hvor det kjente søskenparet som førte penn og pensel vokste opp. I dette huset ropte sikkert Margrethe: “Nei, nei gutt, dette må bli slutt! Ikke storme inn i stua før du har fått av lua! Glemte du det rent? Det var ikke pent”, til broren Gerhard.

Etter å ha kjørt 300 meter på Norges korteste riksvei 603 til Marifjøra, bærer det opp i høyden igjen. Fra Vigdalen, mot Fivlenosi, matpause med utsikt til Lodalskåpa, oppfriskende bad i Heggdalsvatnet og ned den frodige og irrgrønne Engjadalen, hvor fossen kaster seg skummende og rasende utfor den stupbratte skråningen. I tillegg til brekende og kontaktsøkende sauer, blir vi litt kjent med høydeskrekken, da vi går langs og over Feigumfossen, Norges nest høyeste uregulerte fossefall på 218 meter. Spennende er det også å se Bergsetbreen, samt vandre rundt på Nigardsbreen med pigger under fjellstøvlene. Etterpå besøker vi Breheimsenteret, hvor vi leser at folkene på gården Nigard ikke lot seg skremme av en iskald, voksende brevegg. Først da breen dyttet og vippet på noen av husene, flyttet de. Jeg leser og rister litt på hodet over de uredde og stae nigardsfolkene. Så setter jeg meg på trimsyklen og tråkker for harde livet for å produsere noen ampere med strøm, men til tross for glødende engasjement og innsatsvilje viser det seg at mitt lille enkvinneskraftselskap ikke har noen lysende framtid. Rød i toppen og varm i kroppen rusler jeg ut fra Breheimsenteret og vender ryggen til Nigardsbreens kalde blåis, hvor ivrige mennesker klatrer fra morgen til kveld – året rundt.

Med Jostedalsbreens historie gjennom flere tusen år godt i minne, merker turkameratene fra Drammen og omegn, at de føyer seg inn i rekken av tusenvis av andre fjellvandrere som har hatt og som kommer til å ha glede av dette vakre fjell- og fjordlandskapet innerst i Sognefjorden. I denne fjorden, hvor engelskmannen Lewis Gordon Pugh satte “verdensrekord” med 204 kilometer på 21 dager. Han svømte i land samme dag som vi reiste hjem etter å ha gått knappe 50 kilometer på fire dager. Med andre ord: våre tilbakelagte kilometere ble bare én dråpe i havet…