Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

Vi satt i et kjempestort fly med sitteplasser i to etasjer. Vi var på vei fra Paris til Montreal. Under oss så skyene ut som stivpiskede kremtopper, og over oss skinte sola som alltid fra en skyfri, blekblå himmel. I det øynene gled igjen svevde også tankene mine av sted.

Jeg satt med en kjent mann på den ene siden og en ukjent mann på min venstre side. Vi satt så trangt at det var umulig å ikke berøre hverandre fra tid til annen. Den svært nærsittende fremmede fikk meg til å tenke på alle menneskene man møter i løpet av livet. Jeg tenkte på mine daglige møter på Bragernes torg. De fleste jeg møter er for meg ukjente selv om jeg kanskje ser dem daglig, noen er jeg på nikk med, andre slår jeg en kort eller lang prat med. Noen blir værende i mitt liv, noen nye kommer inn, mens andre forlater det.

Min medpassasjer hadde takket høflig nei til en tyggegummi jeg bød ham, han tilbød seg å bytte rødvin mot hvitvin, og han tørket av vannet som jeg klarte å søle på begges bord og benklær under måltidet. Han var en slank, svært høflig og behagelig medreiser som kortet ned overfarten med lesing og soving.

Da vi landet etter åtte timer visste jeg ingenting om ham, ikke en gang hva han heter og hvor han bor. Han var like ukjent da han gikk av som da han steg på flyet. Og jeg kommer aldri til å se ham igjen. Slik er livet: fullt av møter med folk som alltid forblir fremmede.

Men jeg så ham igjen ved passkontrollen, min unge medpassasjer som tok så liten plass ved min side. Jeg nikket forsiktig og sendte ham en tanke med ønske om en fortsatt god reise – i livet.