Ridende rytter til jernhest

Tekst og foto: Birgitte Simensen Berg

En «uvenn» i Bergen har meldt meg på sykkelrittet Birken, så nå er det ingen vei tilbake.

Gamlebakken sykkeltur

For sykkelen triller ikke uten kraftfulle pedaltråkk fra meg. På en sykkel med skivebremser – for det må man ha i et ritt fullt av søle og sludd – iført stramme sykkelklær, hjelm og briller som dekker halve ansiktet, er det nesten ingen som kjenner meg igjen. Jeg hilser i forbifarten og blir møtt med et nølende nikk. Aldri har jeg hilst på flere spørsmålstegn.

Kamuflasjetøy
Det er morsomt å trene i kamuflasjonsetøy. Unna vei, freser fru Inkognito i kamphumør. Her skal det trenes om jeg vil eller ei. Målet er å få sterke muskler som Marit Bjørgen og lungekapasitet som Kirsten Flagstad. Hei og ha det i samme åndedrag, før jeg plutselig er bak nærmeste sving eller over neste bakketopp.

Før opptreningen har startet for fullt får den et uventet avbrekk. Jeg tråkker i vei på lånt og ukjent sykkel, alt er topp helt til det sier bom stopp. Jeg må bråbremse, og klemmer inn bremsen på styret.

Og har naturligvis glemt at på denne sykkelen er det navbrems. Jernhesten legger seg raskt fram på forhjulet og kaster meg – ikke spesielt elegant – av. Asfaltmøtet er hardt og svart. Den stakkars kneskåla mi blir ei støtpute, noe den tydeligvis ikke er skapt for. Et sårt ul høres, da det ut av den måpende munnen min kommer et au i flere toneleier. Dette nesten knusende knefallet resulterer i en såret, støl og skitten syklist.

Planlegging
Tida leger nesten alle sår, og dagene går.

Det regner. Det blåser. Det skal vaskes. Det skal males. Unnskyldningene for å la sykkelen stå på stedet hvil står i kø og flere blir det nok utover sommeren. Planlegging, prioritering og proviantering er nesten fullgått løp, eller i mitt tilfelle, sykkelritt.

Jeg ligger i min stripete hengekøye, kikker opp i trekrona og tenker sykkelstrategi. Håpet er at de gode ideene er like tallrike som bladene på epletreet. Alt tankespinnet tar på, og øynene forsvinner bak tunge øyelokk. Suset i tretoppen og bruset fra publikum høres.

Inne i mitt hode surrer en film: Jeg blir båret fram på gullstol som et kongsbarn av de to staute birkebeinerne, Torstein Skevla og Skervald Skrukka. Filmen spoler tilbake. Nå sykler de på tandem av alle ting og med meg bakpå.

Og hjulene går rundt og rundt, rundt og rundt – helt av seg selv. I Lillehammer står en ellevill Sigrid Undset og heier oss fram. Så passerer trioen målstreken i et raskt og vakkert ritt.

For en deilig drøm!

Publisert i Drammens Tidende.

Legg igjen en kommentar