Tekst: Birgitte Simensen Berg
Jeg ville fly til paradiset. Og jeg gjorde det. Svært sjelden blir man overrakt en blomsterkrans, et hengivenhetssymbol, på flyplassen. Men det gjør man på Hawaii. Der lå paradiset. Og der var jeg. Jeg traff ingen Adam, ingen slange, men jeg så et lite hotel, som bar navnet Eva.
Bedøvende dufter
Paradiset er fullt av fantastiske trær, som strekker greinene sine nesten opp til himmelen. De mektige bladkronene holdes oppe av sterke greinarmer og kraftig stammekropp. Frukter og blomster i alle farger og fasonger er spennende og annerledes pynt på disse trærne, som tar pusten fra et menneske, som får maurstørrelse ved siden av den kjempestore trefoten. Etter all naturlig mektighet er det godt å hvile blikket og la seg beruse av bedøvende dufter fra vakre blomster, blant annet orkider i alle regnbuens farger. Potteplantene hjemme er her store busker, ja, selv gresstrået er kraftigere og grønnere enn sin spinkle fetter i Norge.
Honolulu på hjul
Paradiset ligger i og rundt Honolulu, og en dag triller jeg avsted med leid sykkel på oppdagelsestur mot ukjent mål. I sekken er det både mat og drikke, solkrem og fotoapparat. Jeg sykler kystveien, og har flott utsikt ut over Stillehavet, som ligger grønnblå og kruser seg hvit på bølgetoppene. Bølgene gleder de mange som prøver sine ferdigheter på surfebrettene, enten i stående eller liggende stilling.
Syklen triller lett avsted og fører meg inn i et villastrøk med storslåtte hus og hager, som er nesten kjemiske frie for mennesker. Bare ei postdame rusler på fortauet. Huseierne er vel på jobb for å tjene til livets opphold, tenker jeg, og sykler ned mot stranda. Det frister med et bad. Under føttene er det gul, varm sand og jeg løper ut i det smaragdgrønne vannet. Og lurer litt på om jeg skal svømme ut til ei øy med palmer på, men det blir bare med tanken. Så sitter jeg igjen på sykkelsetet, og turen går nå oppover og oppover, inn i en tunnel som ender i et vulkankrater: Diamond Head. Syklen parkeres, og føttene følger stien videre. Opp mange og bratte trapper, som ender i en mørk og trang tunnel. Endelig er jeg oppe på diamanthodet, og som takk for innsatsen kan jeg nyte et fantastisk syn ut over hele Honolulu by og litt til. På hjemturen blir jeg, med smil og vennlige ord, tilsnakket av en ung politimann, som stopper meg der jeg sykler ulovlig på fortauet. Gledelig er det å se at politiet også tenker på miljøet: de sykler og kjører elektrisk bil.
Pearl Harbor med krigens gru
Paradiset er rikt på historie. Marinebasen Pearl Harbor ligger en knapp times busstur fra sentrum, og besøket får en mentalt til å bla opp i skolens historiebøker. Et tall er et tall, men når jeg ser alle navnene på minneplatene får jeg et annet forhold til tallet: Så mange og så unge. Bilder og modeller i museet gjør at krigens gru kommer veldig nær: på en modell av et hangarskip er det plassert tett i tett med bittesmå, japanske fly med røde prikker på. 14 år etter krigen ble Hawaii USAs 50. delstat, og i dag både ser og smaker Hawaii veldig amerikansk: til frokost serveres gjerne en stor tallerken med bacon, egg, skinke, stekte poteter, pølse og pannekaker dynket med sirup. Bare synet gjør en mett.
Paradiset er fullt av blide mennesker, som er vennlige og lette å komme i kontakt med. Da kaptein Cook oppdaget disse stillehavsøyene i 1778, var de befolket av polynesiere og delt inn i fire høvdingriker. Hula-dansen var opprinnelig et religiøst rituale, utført av utvalgte kvinner og menn, for å ære høvdingene og gudene. Guiden, som står under ei klase bananer, forteller at kvinnene i en periode ikke fikk spise bananer, fordi den minnet om mannens lem. Stedets helbredende steiner er også et fruktbarhetssymbol. Etter all fruktpraten fester hun på skjorta mi et par små, blå blomster, som henger seg godt fast og er levende pynt hele dagen til glede for meg – og kanskje noen andre?
Solnedgang over paradiset
Paradisets solnedgang er et kapittel for seg. Det store havet er rammet inn av slanke palmetrær. Vi hører bølgene slå sakte og rytmisk mot stranda. Sola bader lekent i havoverflaten, og lar seg synke lenger og lenger ned i alt det blå. Til slutt blir den borte, og etterlater seg et varmt og rødgult fargespill på himmelen. Det blir mørkt. Men vi hører ennå de utrettelige bølgene fra et hav, som aldri går til ro.